Høstkonferanse 2014

Mises-instituttet Norge inviterer til Høstkonferanse om Østerrisk Økonomi. Lørdag 8. november 2014 på Eldorado Bokhandel, Oslo fra 12.00-18.00.

Lokasjon:
Eldorado Bokhandel Torggaten 9, Oslo.

Dato:
Lørdag 8. november 2014.

Tidspunkt:
12.00/13.00 – 18.00. (etterpå går vi uformelt ut og spiser).
Vi er tilstede i bokhandelen allerede fra 11.00.

Pris:
Gratis.

Hashtag: #misesnorge
https://twitter.com/MisesNorge

Facebook:
https://www.facebook.com/events/1546270252261078/

 

Program:

12.00-13.00
Registrering/uformell samling i bokhandelen, kaffe.

13.00
Innledning ved Mises Instituttet Norge leder Hans Jørgen Lysglimt.
Hva er Mises Instituttet Norge.
Hva er Østerrisk Økonomi, hva det ikke er.

«Tenketankene i Washington DC» – Lene Johansen. Lene Johansen har arbeidet en årrekke i Washington D.C. hun bor i dag i Oslo og er korrespondent for Reason Magazine.
Lene Johansen skal snakke om sine erfaringer med tenketanker i Washington. Hvilke har innflydelse, hvilke har det ikke. Hva fungerer, hva fungerer ikke?
Hva har vi i Norge, hva trenger vi i Norge?

«Re-Inventing Western Civilization»
Niklas Olsen, Københavns Universitet
Niklas Olsen is Assistant Professor at Copenhagen University. He received his PhD from the European University Institute in Florence. He is currently working on a project on the variants of liberalism in Western Europe from 1945 to 1990. His recent publications include History in the Plural: An Introduction to the Work of Reinhart Koselleck (2012).
http://www.cambridgescholars.com/re-inventing-western-civilisation

«Hvorfor vi hadde klart oss bedre uten oljen og oljefondet» – Thomas Kenworthy

«Thailand – situasjonen akkurat nå»
Mises Norge styremedlem Alex Carlsson har samme uke kommet hjem etter et år i Thailand og skal informere om situasjonen der.
Alexander B. Carlsson

15.30 – 16.00 Pause / kaffe

16.00 – 17.00
Bokpresentasjoner – forfatterpresentasjoner
Vi er i en bokhandel og inviterer derfor flere forfattere til å presentere sine bøker eller sine bokprosjekter.

«Jubileumsbok 1814» – Jørn Baltzersen
Jørn Baltzersen arbeider med en antologi rundt 1814.

Hans Eirik Olav – «Det store selvbedraget»

17.00 Debatt «Liberalismens fremtid i Norge». Ordstyrer Lysglimt.

Ca 17.50 Slutt, vi må være ute av bokhandelen før 18.00. Debatten fortsetter nok utover kvelden.

Vi beveger oss til en restaurant/pub i nærheten, antagelig Kulturhuset på Youngstorget.

Annet:

Årsmøte for Mises Institutet Norge. Valg av styre.

Orientering for studenter og andre om Mises Institute eventer, kurs, sommerseminar i Europe og USA.

Utstillere

Bokbord

Velkommen!

Styret i Mises Norge:
http://www.mises.no/

Hans Jørgen Lysglimt
Sondre Bjelås
Aman Mender
Thomas Kenworthy
Alexander Carlsson

 

Bakgrunn og mer informasjon:

Mises instituttet arbeider for å fremme Den østerrikske skoles tilnærming til økonomifaget. Denne tilnærming skiller seg vesentlig fra den i dag nesten totalt rådende Neoklassiske tilnærming og anses gjerne av de etablerte maktstrukturer som kontrær, ofte etterfulgt av gammeldags – noe Østerrikere gjerne ser som en hedersbetegnelse.
Den østerriske skole påpeker helt åpenbare svakheter med det rådende politiske paradigmet gjerne med spesiell fokus på pengepolitikken, det fundamentalt urettferdige og langsiktig uholdbare i endeløs kredittvekst og moderne politiske styringsmekanismer som “inflasjonsmålet”.

 

Det finnes Mises Institutter i en rekke land, og det naturlige senteret er det Amerikanske Mises Instituttets hovedkvarter i Auburn i Alabama.

Mises Instituttet Norge ble etablert 2013 der styret lenge har fulgt det internasjonale arbeideidet til de ulike Mises Instituttene og ønsket dette arbeidet til Norge.
Vi mener Den østerriske skole utgjør en særs viktig og sunn motvekt mot det rådende neoklassiske paradigmet ikke minst for unge mennesker, økonomistuderende og andre.

Mises Instituttets Høstkonferanse er det årlige samlingspunktet for alle med interesse for østerrisk økonomi, og inntilliggende emner og foredrag. Det er like mye et sosialt event som et faglig event. Eventet føyer seg inn i en tradisjon av lignede Høstkonferanser som har vært holdt i Oslo i snart 20 år. Vi ønsker alle gamle og nye interesserte velkommen. Målet er å spre kunnskap og interesse om Østerrisk Økonomi.

Velkommen.
Styret i Mises Institute Norge.

Publisert i Uncategorized | Skriv en kommentar

Norges BNP øker med et trylleslag!

Opprinnelig publisert på The Boom Bust Blogg 30.september 2014.

Norges_BNP_kes

I dagens utgave av Finansavisen kan vi lese ovenstående overskrift. Saken handler om at det på grunn av nye internasjonale regler vil gjøres revideringer opp i de historiske tallene for Norges brutto nasjonalprodukt («BNP»). For den som ev. ikke er kjent med hva BNP er, så er det et tall som i teorien skal måle verdiskapningen i et land i løpet av ett år. Litt av problemet med BNP er som jeg har påpekt mange ganger tidligere (f.eks. her, her, her og her), at det er mye teori, men ikke fullt så mye fornuft. Tallet kan være, og er i mange sammenhenger, svært misvisende og lite egnet for bruk. Det hyggelige med avisartikkelen er at man for en gangs skyld påpeker at BNP ikke nødvendigvis er et godt måltall.

Først, her er litt av hva jeg har skrevet om BNP som måltall tidligere. Fra Hvorfor BNP kan være et dårlig måletall:

Mange mennesker forbinder BNP med hvordan velstanden til folk er og hvor bra man har det økonomisk i samfunnet. Dette skal man vokte seg vel for. BNP er nemlig et endrings-tall, ikke et nivå-tall. Med det mener jeg at det måler aktivitet over en gitt periode, ikke hvor høy kvalitet eller bra noe er på et gitt tidspunkt. Det vil altså vise at man har økonomisk vekst hvis man sprenger en by og bygger den opp igjen til slik den var fra før av.

Ta altså ikke BNP-tall og henvisninger til økonomisk vekst for god fisk. Et høyt BNP-tall betyr ikke nødvendigvis at ting går på skinner i en økonomi. Tallene kan være svært misvisende og gi deg et feilaktig inntrykk av hvordan en økonomi og et samfunn utvikler seg. Dette har så klart gått de fleste SJEVøkonomer hus forbi, men for oss andre som skjønner litt god økonomisk fornuft og ikke har blitt helt ødelagt i hodet av tullete økonomiteori så er det egentlig ganske logisk og forståelig. 

Fra Hva er økonomisk vekst?:

Hva er egentlig økonomisk vekst? Dette spørsmålet stilles sjelden, for blant de allmektige økonomer og bedrevitere er det nemlig en unison enighet om at det statistiske tallet brutto nasjonalprodukt («BNP») måler den økonomiske veksten i vårt samfunn. Er det nå virkelig så enkelt som dette? Slettes ikke!

BNP som måltall ble utviklet under den store depresjonen i USA på 1930-tallet av Simon Kuznets. Siden da har begrepet dannet grunnlaget for alt av politiske og økonomiske beslutninger i verden. Bare tenk på det: hva skjer hvis BNP (eller gud forby: inflasjonen!) utvikler seg negativt et år? Jo, politikere og økonomer blir totalt paniske og krever at det gjennomføres store politiske tiltak og sentralbankoperasjoner. Rentene kuttes. Det iverksettes infrastrukturprogrammer. Bankene får beskjed om å låne ut mer penger. Alt mulig idioti gjennomføres for å få landet ut av det man omtaler som den «negative BNP-veksten». (Bare det at man kaller en nedgang i BNP for negativvekst er jo på grensen til latterlig. Man har blitt totalt livredd for å kalle en spade for en spade, eller rettere sagt, en reduksjon for en reduksjon.)

Fra India øker BNP med et trylleslag:

De fleste tar for gitt at BNP er fasit på hvor bra en økonomi er og utvikler seg. De later til å tro at dette tallet er en eksakt vitenskapelig beregning. Virkeligheten er derimot en ganske annen. Faktisk kan myndigheter enkelt justere disse tallene slik de vil.

For vanlige individer og bedrifter så måles underskudd og gjeld oftest som en andel av inntektene. Dette gir en bedre pekepinn på i hvor stor grad man evner å bære underskuddet og/eller gjelden over tid. Denne logikken som tas for gitt ellers, brukes nær sagt aldri når man snakker om land. Da sammenligner man heller underskudd og gjeld med BNP. Slik jeg ser det er dette egentlig ikke veldig hensiktsmessig. Det blir enkelt å forstå når man ser hvor lett et land kan endre måten BNP måles på. Nær sagt med et trylleslag måles altså BNP mye større, og både underskudd og gjeld som en andel av BNP virker tilsynelatende mye bedre. 

Så over til et utdrag fra artikkelen i Finansavisen, hvor litt av idiotien med BNP riktig og godt påpekes. Faktisk viser det seg at den kan føre til at Norge må betale enda mer penger til EU gjennom EØS-avtalen og øke andre budsjettposter som f.eks. bistand og oljepengebruk:

 Har vi blitt rikere?

– Nei, vi har de pengene vi har, sier Christian Tybring-Gjedde, stortingsrepresentant for FrP i Utenrikskomiteen. – Jeg synes dette høres ut som merkelige endringer. Investeringer er jo normalt noe som skal gi avkastning, og det er vel tvilsomt om pengebruk til forsvaret gir avkastning, mener Tybring-Gjedde, og fortsetter. – For Norge blir det rart å regne forsvarsutgiftene som noe som skal være utgift til inntekts ervervelse.

Årets hovedrevisjon skyldes krav fra Eurostat, EUs statistikkbyrå, krav som alle EU- og EØS-landene skal ha innført i løpet av høsten. Med et høyere norsk BNP blir resultatet også et høyere bidrag til EU, den såkalte EØS-kontingenten. Også denne kontingenten er gjenstand for jevnlige forhandlinger, og Norge sitter akkurat nå i forhandlinger om beløpene for neste femårsperiode. Norges støtte, som til nå har vært 14 milliarder kroner årlig, er særlig bestemt av BNP. Høyere norsk BNP betyr derfor en høyere EØS-kontingent.

 Endringene skylden EU-endringer, og en følge blir vel at Norges EØS-bidrag jekkes opp ved neste forhandlingsrunde?

– Hvis EØS-avtalen binder oss, så er det greit, men det er ingen god forklaring på endringen i seg selv, mener Tybring-Gjedde. – Dette viser i hvert fall at det er utrolig viktig at de som nå sitter og forhandlier om EØS-kontingenten har tungen rett i munnen og forholder seg til reelle størrelser, sier Breivik [stortingsrepresentant fra Venstre, BB anm.]

BNP betyr mye direkte og indirekte for mange deler av den økonomiske politikken. Bistandssatsingen er definert ut fra bruttonasjonalinntekt, skattetrykk måles i prosent av BNP og ekspansiviteten av oljepengebruken defineres som en prosent av BNP.

 Bør vi justere opp andre finanspolitiske størrelser, som bistandssatsingen eller oljepengebruken, i takt med et BNP som er blåst opp ved en slik revisjon?

Når du blåser opp et tall slik det her gjøres, så får du ikke bedre eller dårligere råd av det. Det høres jo heller ut som vi heller må justere oss litt ned, for det er den reelle økonomien som betyr noe, sier Tybring-Gjedde. – Det er all grun til å tenke seg om før man lar en slik revisjon av BNP føre til en automatisk oppjustering av andre finanspolitiske størrelser, advarer Breivik.

Det er veldig bra å se noe av idiotien med BNP som et måltall påpekes i Finansavisen. Måtte den sunne fornuften spre seg som ild i tørt gress blant annen media, journalister, økonomer, politikere og hvermansen.

 

TheBoomBust er en blogg skrevet av en som arbeider innen finansbransjen, som kommenterer nyheter og økonomien anonymt.

Publisert i Artikkel | Skriv en kommentar

Mattilsynet i aksjon

Artikkelen ble opprinnelig skrevet 7.oktober som et innlegg på facebook-siden til Jan-Øyvind Lorgen.

artikkel copy

Mattilsynet fikk i 2013 gjennomslag for at giftstoffet endosulfan kan brukes i ti ganger så høye doser i laksefôr, sammenlignet med tidligere [1]. Mattilsynet oppgir i sitt høringsbrev at det vil være økonomisk gunstig for oppdrettsnæringen å få fortsette å importere fôr som inneholder endosulfan.

Forsker Jerome Ruzzin ved biologisk institutt ved Universitetet i Bergen synes det er betenkelig å øke grenseverdien. Han er en av forskerne som advarer mot å spise mye oppdrettslaks.

– Nivået av miljøgifter i oppdrettslaks er så høyt i forhold til hva det er i andre matvarer, at vi må reagere. Vi har teknologi som kan rense og fjerne giftstoffer, vi må ta den i bruk, sier Ruzzin. Heller ikke veterinærinstituttet støtter økningen, siden den skader fisken [2]

Jeg har tidligere omtalt at Mattilsynet i 2012 foreslo hele tre ganger å øke grenseverdiene for innhold av sprøytestoffer i maten. Grenseverdiene ble økt med opptil 100 ganger [3].
Professor i toksikologi Ketil Hylland ved UiO er veldig kritisk til økningen i sprøytestoffer og giftstoffer i maten, som jeg har omtalt tidligere.

Korporatisme er et begrep for en situasjon der store firmaer (korporasjoner) påvirker statlige byråkrater, politikere og institusjoner til å innføre reguleringer som passer dem. Dette kan for eksempel gi matprodusenter bedre vilkår for matproduksjon, ved at de kan bruke større mengder giftstoffer og sprøytestoffer, slik som i dette eksempelet.

Etter min mening er korporatisme et problem også i Norge, ikke bare i EU og FN. Derfor vil jeg at eksempelvis Mattilsynets og Legemiddelverkets oppgaver overtas av private firmaer. I dag påvirker deres anbefalinger lovgivningen som vedtas av politikerne i stor grad. Dersom det er flere private firmaer som tilbyr de samme tjenestene som Mattilsynet frivillig, vil denne innflytelsen bli mye mindre.

Problemene med korporatisme og lobbyisme vil bli mindre utbredt ved å fjerne statlige monopolister, og erstatte dem med flere private uavhengige sertifiseringsselskaper som gjør den samme jobben. Dette kan medføre at frivillige organisasjoner som arbeider for mindre mengder giftstoffer i menneskemat, får større muligheter til å påvirke matprodusenter. Eksempelvis kan Oikos – Økologisk Norge, Svanemerket.no og Det Norske Veritas tilby en frivillig sertifisering av mat.

Ved å fjerne alle reguleringene og de offentlige monoplistiske institusjonene/direktoratene (som f.eks. Mattilsynet), slipper vi at mennesker blir passivisert fordi de tror at de statlige institusjonene passer på dem. Jeg har tidligere vist til en film om hvordan frivillig sertifisering vil fungere i praksis, men legger ved linker til den også i dag [4].

Referanser:

1. http://www.dagbladet.no/2013/06/11/nyheter/innenriks/laks/oppdrettslaks/helse/27639448/

2. http://www.vetinst.no/Nyheter/OEnsker-ikke-mer-endosulfan-i-laksefor

3. https://www.facebook.com/permalink.php?story_fbid=788027474594250&id=390543664342635

4. https://www.youtube.com/watch?v=DvxT7fryE3Q

Publisert i Artikkel | Skriv en kommentar

Korrelasjon er ikke kausalitet

Opprinnelig publisert 13.februar på TheBoomBust.Blogspot.com

Alt for ofte kommer jeg over grafer som sammenligner dagens utvikling i finansmarkedene med tidligere episoder som hadde tilsvarende utvikling. Disse grafene gir leseren inntrykk av at siden utviklingen i dag er veldig identisk med hva som har skjedd tidligere, så vil utviklingen fremover bli som den ble den gang. Slike grafer er i mine øyne ofte bare vås.

Under er et eksempel på en graf som har gått sin runde på internett siden desember i fjor. Grafen sammenligner dagens utvikling i aksjemarkedet med årene frem til 1929 da aksjemarkedet krakket.

Her er en oppdatert versjon som viser hvordan utviklingen siden desember har sammenfalt med 1929-krakket.

Når man ser en slik graf vil man som regel umiddelbart tenke: Oi! Utviklingen er jo helt identisk med 1929! Nå kommer det garantert et nytt krakk i markedet!

Dette er derimot en tullete konklusjon å trekke. Feilen man gjør er å blande korrelasjon med kausalitet. (I tillegg skjønner man ikke forskjell på prosentvis endring og nominell indeksverdiendring. Hint: se på verdien på y-aksene i grafen. De er av helt ulike størrelsesorden.) Hva mener jeg med at korrelasjon ikke er kausalitet? Fra Wikipedia:

Korrelasjon medfører kausalitet, på latin cum hoc ergo propter hoc er en feilslutning som er vanlig i statistisk analyse. Feilen består i å forveksle korrelasjon med årsakssammenheng.

Sagt på godt norsk, så er det ikke slik at fordi utviklingen i aksjeprisene er veldig like, så vil det samme som skjedde i 1929 skje igjen. Problemet med denne tankegangen er at det er uendelig mange ting som var forskjellig den gang fra nå. At prisutviklingen er den samme betyr ikke at fremtiden blir den samme. Eller, lar du deg kanskje overbevise av denne korrelasjonen?

Den avdøde økonomen Ludwig von Mises forklarte denne feilslutningen på en bra måte i sin bok Theory and History:

Economics is not…»quantitative.» It is not quantitative and does not measure because there are no constants. Statistical figures referring to economic events are historical data. They tell us what happened in a nonrepeatable historical case. Physical events can be interpreted on the ground of our knowledge concerning constant relations established by experiments. Historical events are not open to such an interpretation

In the mathematical treatment of physics the distinction between constants and variables makes sense; it is essential in every instance of technological computation. In economics there are no constant relations between various magnitudes. Consequently all ascertainable data are variables, or what amounts to the same thing, historical data. The mathematical economists reiterate that the plight of mathematical economics consists in the fact that there are a great number of variables. The truth is that there are only variables and no constants. It is pointless to talk of variables where there are no invariables.

Så neste gang du ser slike grafer som viser korrelasjoner, tenk deg litt om før du trekker en slutning, og forviss deg om at du ikke forveksler kausalitet med korrelasjon.

TheBoomBust er en blogg skrevet av en som arbeider innen finansbransjen, som kommenterer nyheter og økonomien anonymt.

Publisert i Artikkel | Skriv en kommentar

Men vi er ikke husmenn…

Opprinnelig publisert på liberaleren 13.februar 2014.

Det er litt over tre år siden Øystein Olsens tiltredelse, og det er dermed litt over halvveis inn i hans åremålsperiode. Denne årstalen er den årstalen som markerer halvt løp kjørt.

I tillegg er det i år 40 år siden Friedrich August von Hayek ble tildelt Nobels minnepris i økonomividenskap – for et bidrag som i aller høyeste grad har å gjøre med den situasjonen som vi er i idag.
Dét er en anledning til visse refleksjoner. Refleksjoner om hvordan det står til i verdens beste land å bo i ifølge FN – bortsett fra at FN selv har avvist denne tolkningen, og at det er noe tvilsomt at de faktorer som måles kan tilsi at Norge er verdens beste land å bo i.

Eksportindustrien
Gjennom nesten hele Svein Gjedrems tjenestetid som sentralbanksjef på tolv år var man generelt overbevist om at det var det såkalte inflasjonsmålet som var styrende for sentralbankens politikk. Nå er det mer og mer som tyder på at man tar vesentlig mer hensyn til valutakursen. Det synes som man heller mer mot å «redde» landet generelt – og eksportindustrien spesielt – fra sterk valuta. Man ønsker seg en svak valuta.

Da herværende skribent gjestet FreedomFest i Las Vegas sommeren 2010, ble den norske krone, valutaen altså, trukket frem som en valuta som var forholdsvis trygg. Denne skribent vil uansett advare mot å tro at den norske valuta er trygg. Vi kanhende har et bedre utgangspunkt enn mange andre, men vi skal huske på at Oljefondet er investert i mange av de valutaene som ikke ansees som så trygge, og at også valutareservene har noe av den samme basisen. Relativt sett er det nok riktig at det står bedre til økonomisk her i Vest-Skandinavia enn ellers i Europa og i USA, men faren er at vi tror bedre om oss selv enn det som fundamentalt er tilfelle.

Skribenten gjestet på nytt FreedomFest i Las Vegas sommeren 2013. Tre år var gått siden forrige gang, og på Bankplassen ved Akershus festning var det kommet en ny sentralbanksjef. Denne gangen kunne man ikke høre noen uoppfordrede hyllester til den norske krone. Investoren Jim Rogers ble spurt hva som var den minst usunne valutaen i Europa. Svaret var at det sannsynligvis var den svenske eller norske krone. En annen foredragsholder på samme konferanse svarte på spørsmål om den norske krone at det nå var kommet en ny sentralbanksjef, og at han fulgte en noe annen linje.

Så hva er det med eksportindustrien som gjør at vi nærmest alle sammen kan gå ut og nærmest rope at svakhet er styrke. For det er da vitterlig det vi gjør når vi sier at vi styrker økonomien ved å svekke valutaen? Alle skal delta i kappløpet mot bunnen?

Vi er visstnok så avhengige av eksportindustrien at vi må subsidiere den gjennom pengepolitikken ved å sabotere valutaen. Nå subsidierer vi også noen andre, herunder låntagere, men dét kommer vi tilbake til. Poenget er at sentralbanken subsidierer noen med sparernes oppsparte midler.

Og det er visstnok så viktig for både eksportindustrien – og samfunnet forøvrig – at det er verdt å sabotere valutaen for den. Vi går visstnok særdeles tunge tider i møte dersom eksportindustrien bukker under. Skal man virkelig bli eller forbli rik av å redusere verdien på oppsparte midler?

Det finnes et alternativ for eksportindustrien. Dette er alternativet er å redusere sine kostnader, først og fremst lønnskostnader. Men her har vi altså pillen som mange i dette landet ikke er villige til å ta. For dette innebærer nemlig at mange må få sine nominelle lønninger satt ned. Vi har noen grunnleggende problemer som involverer kostnads-, lønns- og kompetansenivå. Vi kan velge å være verre enn strutsen og stikke hodet i sanden. Evt. kan vi være med på valutakappløpet mot bunnen og tro at vi skal bli eller forbli rike på den måten, noe som kanskje er noe av det samme.

Subsidiering gjennom pengepolitikken, bare til og med en åpning for at muligheten er der, på tilsvarende måte som med det meste av annen subsidiering, fører til at eksportindustrien alltid kan peke på sentralbanken når den har problemer istedenfor å gjøre tilpasninger på egenhånd – og dermed ta ansvar selv.

Så skal vi selvfølgelig også gjøre noe med det rigide lønnssystemet som dette landet har. Det er blitt sagt at vi mister industriarbeidsplasser og industri fordi vi er kommet til et høyere utviklingsnivå. Det er nok en del av forklaringen, men vårt rigide, egalitære lønnssystem kan nok ikke avskrives helt som årsak – ei heller oljeindustriens påvirkning på økonomien.

Inflasjonen og deflasjonsspøkelset
Så kommer vi tilbake til alle dem som har lån. De tilgodesees jo i betydelig grad gjennom en inflatorisk pengepolitikk. Men hvorfor er nå så mange med på dette? Jo, for det første er det de færreste som kommer inn på boligmarkedet uten fremmedkapital (om det er kapital eller kun kreditt kan man jo spørre seg om). For det andre er det veldig fristende å være med på leken. Hvorfor skulle man si nei takk til å få med seg «sin andel av» den monetære inflasjonen. Dersom man setter til side sparepenger, blir de jo omsider «spist» av inflasjonen.

Denne skribent har lagt merke til et hopp oppover i prisene på flere dagligvarer nå i begynnelsen av februar. Flere varer hadde en justering som var vesentlig høyere enn 2,5 %. Det kan være en del av den tilfeldige variasjon, men det kan også være tegn på noe annet.

Göran Persson har korrekt uttalt at den som setter seg i gjeld, ikke er fri. Så på et vis tvinger pengesystemet folk til å velge mellom frihet og det å være med på en karusell for å få «sin andel av» de nye pengene.

Vi får høre at stigende boligpriser gjør oss rike, men dét er feil. Generelt har man med tiden behov for mere plass. Med mindre man flytter til et område med langt mindre press eller reduserer boligstørrelsen, er de stadig økende boligprisene en ulempe. Ja, og de kan også være en fordel for investorer – gitt at de ikke blir sittende når det også går nedover.

Vi får stadig høre om den forferdelige deflasjonen. Hvis den kommer, blir det ille – visstnok. Det er det kjente deflasjonsspøkelset. Logikken er at hvis prisene går ned (prisdeflasjon), vil ingen bruke penger i påvente av at prisene skal bli lavere. Vi har nå litt prisinflasjon, og vi ser ikke at folk bruker opp alle pengene med én gang, men hvis vi får litt prisdeflasjon, vil altså all pengebruk stoppe opp?

Dersom det normale er prisinflasjon, er det muligens naturlig at pengebruken vil stoppe litt opp dersom man plutselig får en periode med prisdeflasjon. Man venter kanskje litt med å bruke penger. Men at alt næringsliv skal slite på grunn av det? Tvilsomt.

Maskinvareindustrien for informasjonsteknologi ser ihvertfall ut til å klare prisnedgang ganske bra, og dette er et permanent fenomen. Så la oss ta matvarer, som har midlertidige prisnedganger. Vi vet at det kommer noen perioder med lavere priser i nær fremtid med ganske stor sikkerhet, men vi lar ikke være å kjøpe mat i påvente av den lavere prisen.

Så har vi tilfellet med prisdeflasjon som et permanent fenomen. Hvis prisdeflasjon er det normale, vil dette innebære en stor endring i forhold til dagens regime. Økonomien vil sannsynligvis ikke være så lånebasert. Man vil sannsynligvis se mere sparing – og mindre av at man låner seg til velstand. Sannsynlig er det også at det med dette følger mer langsiktig tenkning, og kanskje vil vi se tendenser til mindre forbruk, noe som ikke nødvendigvis er av det onde.

Og så vil noen kanskje si at vi ikke får lånetransaksjoner i det hele tatt. Neppe! Vi vil nok riktignok i stor grad se slutten på fenomenet at man skal tjene penger på selve lånet. Men man vil fortsatt se at bedrifter låner penger av sparere. Og man vil sannsynligvis se en mye sunnere låneøkonomi, som ikke kan kalles en låneøkonomi i den forstand man ofte oppfatter idag. Dette bringer oss til den østerrikske teorien om forretningssyklusen, som den nevnte Hayek har bidratt mye til.

En sentralbank kan pumpe nye penger inn i økonomien ved hjelp av flere virkemidler. [Khan Academy har noen videoer om dette, blant annet denne om åpne markedsoperasjoner og kvantitative lettelser.] I tillegg kan bankene øke pengemengden på toppen av dette. Dette gir en multiplikatoreffekt ved bankvirksomhet. Direkte oversatt fra engelsk får man brøkdelsreservesystemmultiplikatoren. [Igjen forklarer Khan Academy dette, blant annet i denne videoen.] Finanstilsynet er inne på noe med sitt egenkapitalkrav, men man tar heller ikke her ondet ved roten.

La oss betrakte et marked uten intervensjon – og uten kunstig tilførsel og stimuli. Dersom sparekapitalen øker, vet vi at det i fremtiden er tilgjengelig midler for forbruk. Samtidig blir det mere tilgang på lånekapital, og rentene blir lavere. Det blir altså et naturlig signal om å investere mere, og man har tilgjengelig forbrukskapital i fremtiden for at investeringene blir lønnsomme. Den motsatte effekten får man ved redusert tilgjengelig sparekapital. Ved kunstige inngrep – eller ved multiplikatoreffekt ved bankvirksomhet for eksempel ved fri bankvirksomhet – gis det feilaktige signaler, og man får overinvestering, evt. underinvestering. Ved overinvestering kan ikke alle prosjekter fullføres. Det er ikke ressurser nok. Dermed kommer før eller siden en boble til å sprekke.

Men vi kan kanskje anta at deflasjonsspøkelset er så farlig at dette er noe vi må leve med? Mulig dét, men vi skal huske på at USA hadde frem til ca. da Federal Reserve ble opprettet i 1913 en veldig lang periode med både økonomisk vekst, prisdeflasjon og langt mindre problemer med bobler (panikk istedenfor depresjon).

Den store depresjonen i USA startet ca. 1930 og varte til den andre verdenskrigs slutt – da man gjennomførte en kraftig tilbakerulling av statsapparatets omfang, noe som keynesianerne advarte mot de dystre konsekvensene av. Det var altså tilbakerullingen av statsapparatet som til slutt løste krisen, ikke de tidligere inflasjonsdrivende og statsutgiftsøkende tiltak. Vi får allikevel fortsatt vite f.eks. at i en tid da folk flest har dårligere råd, er det som skal redde oss ut av krisen prisinflasjon. [For mere om disse temaene kan man f.eks. lese Meltdown av Thomas E. Woods jr.]

Skatt
Når det er monetær inflasjon, vil dette før eller siden manifestere seg i prisinflasjon, men ikke nødvendigvis i konsumprisindeksen. Det er ikke naturlig for markedet å være i likevektstilstand. Den monetære inflasjonen vil finne steder å bli konvertert til prisinflasjon. Dette kan f.eks. være i aksjemarkedet eller i boligmarkedet – eller markedet for fast eiendom. Noen hevder at boligmarkedet kun har med markedspress å gjøre, men da holder de tilgangen på penger utenfor det hele, og tilgangen på penger er i aller høyeste grad påvirket av sentralbanker rundt omkring i verden. Det er med andre i liten grad snakk om et fritt marked – for pengesiden av saken.

Så den monetære inflasjonen, som i stor grad er drevet av Staten, gir følelsen av at man blir mye rikere, og kan man navigere riktig ved å ri bølgene til riktige tider, kan man komme ut av dette ganske godt. Det som imidlertid er et viktig poeng, er at verdiene i stor grad er blåst opp av den monetære inflasjonen. Når man så «realiserer gevinst», er ikke en uvesentlig del av den «gevinsten» kompensasjon for valutaens verditap. Dette må man så betale «gevinstskatt» av. Staten forringer pengeverdien og krever så skatt av vedlikehold av pengeverdien.

Samtidig synes løsningen på de fleste problemer så altfor ofte å være enda mere i skatt. Det er nok riktig at mye av økningen i boligpriser kan tilskrives den fordelaktige behandlingen av bolig som formuesobjekt i forhold til andre formuesobjekter, men det er allikevel ikke der kjernen i problemet ligger. Skatteregler bidrar til at den monetære inflasjon finner veien til boligmarkedet som prisinflasjon, men skattereglene er ikke årsaken til at den monetære inflasjonen er der i utgangspunktet.

Som så ofte ellers er den riktigste løsningen på problemet å løse problemet ved roten. Og som så ofte ellers er politikkens løsning å ta problem alle andre steder enn ved roten. Ja, det er nok politisk vanskelig å ta problemet ved roten, for det gir i førsteomgang mange ubehageligheter – på kort sikt – som man så gjerne skulle ha utsatt. Men ved at man skyver problemene foran seg, har problemene en tendens til å bli større.

Nye oljepenger imorgen
Vi har i Norge vendt oss til en oljeøkonomi, og som det skulle fremgå av det ovenstående, er ikke problemene bare fordi vi har en oljeøkonomi. Vi har også en tendens til å være late som forbrukere – dvs. at vi godtar høye priser.

Før jul skrev økonomijournalist i Aftenposten Øystein Kløvstad Langberg at hans far hadde liten forståelse for vaskehjelpen i studentkollektivet. Langberg viser også til at nordmenn er syv ganger rikere enn i 1942. Han har med i sin artikkel en variant av den berømte grafen av økonomisk velstand fra år 0.

Poenget med Langbergs artikkel synes å være at alt er blitt så mye bedre, at vi bare er blitt rikere, og at vår rikdom tillater oss å ha vaskehjelp i studenttiden. Det er nok litt mere komplisert, for å si det diplomatisk.

Det er nok ganske sikkert at langt flere kan ta seg råd til – eller ihvertfall tar seg råd til – vaskehjelp idag enn for ca. tredve år siden. Det er samtidig slik at færre kan ha fast hustjeneste idag enn for ca. sytti år siden. Forholdstallet syv mellom idag og 1942 bør man nok ta med en klype salt. Hvis regnestykket inkluderer boligprisene og kun er justert for konsumprisindeksen, blir muligens forholdene litt annerledes enn statistikken og regnestykkene gir uttrykk for.

Min egen morfar, som studerte på NTH på slutten av 1920-tallet, finansierte sine studier ved eget arbeide. Langberg finansierte den sannsynligvis både med deltidsjobb og lån og stipend fra Lånekassen. Dette vil si at han i stor grad hadde et forbruksbudsjett i sine studiedager med lånte penger fra en grei långiver. Han brukte altså, får vi tro, penger på vaskehjelp som han skulle tjene senere.
Utviklingen er ikke fullt så enkel som at vi er blitt rikere, som vi forsåvidt jo er blitt. Vi har også fått høyere nominelle verdier på vår faste eiendom, uten at dette i seg selv betyr at vi er rikere. Vi er blitt flinkere til å leve på lånte penger, noe som absolutt ikke trenger å være så positivt.

Generelt har vår arbeidsmoral hatt en utvikling som ikke er helt heldig, og utviklingen ser ikke ut til å ta en annen retning med det første. Det fantes rike nordmenn før i tiden også. Den gang var noe de hadde en tendens til, å ha et sunt forhold til penger (les: først og fremst at det ikke var noe som «grodde på trær»), noe som ekstra rike mennesker idag muligens fortsatt har (og vi skal selvfølgelig ikke utelukke at andre også har det, men det synes å være mindre utbredt idag enn tidligere).

Vi sparer ikke til den regnværsdagen som eventuelt kommer rett bak horisonten, blant annet fordi vår tro på at en virkelig regnværsdag kommer, er blitt mindre, og vår tro på at Staten kan redde oss, har også sin betydning. Vi har også en tendens til å planlegge mindre for de fremtidige generasjoner.

Men det er vel kanskje ikke så farlig? For det kommer vel nye oljepenger imorgen?

Toinntektsfamilien og boligen
Vi får høre at kvinnen er frigjort ved at familien er blitt avhengig av hennes inntekt i tillegg til mannens. Arbeit macht frei?

I tillegg driver feminismen ved «mammapolitiet» rått mot mødre som trer ut av det forventede mønsteret der barna «skal» gå i barnehave – eller kindergulag – fra fylte ett år. Septembergrensen for søknad til barnehave synes ofte omtalt blant dem det er relevant for, og det blir nærmest tatt for gitt at man ikke skal avvike fra å ønske sine barn til institusjonen fra de er ett år gamle.

Man får høre at man «må» ha bil når man har barn, og så «må» man ha to inntekter for å betale for den bilen man «må» ha. I tillegg diskrimineres éninntektsfamilier skattemessig sterkt med toppskatten. Historien kunne sikkert fylles på med enda mere.

Oppå det hele kommer den boligen som man typisk skal ha en større versjon av, og som vokser i «verdi» nesten daglig. Vi «skal» ha en bolig som vi eier selv. Og vi jobber så vi får det til – med gjeld langt oppover.

Men vi er ihvertfall ikke husmenn lenger…

J.K. Baltzersen er medlem av Ludwig von Mises Institute i Auburn, Alabama. Se hans profil på Mises Community. Han er sivilingeniør og assosiert redaktør i Farmann. Han skrev og en alternativ årstale for tre år siden.

Publisert i Artikkel | Skriv en kommentar

Hvorfor nordmenn hadde vært bedre tjent uten oljen og oljefondet

Jeg holdt dette foredraget under «Kontra» i Larvik 20.04.2013


Oljefondet - regimet copy

Vi er vokst opp til å tro at oljen og oljefondet er en velsignelse for landet. Jeg vil nå slå kontra mot en del myter som ligger bak dette synet.

Første myte: Naturressurser er spesielt verdifulle.

Det er litt sånn: Yeah Norge har vannkraft, fisk og olje. Vi er rike! Ikke sant?

Alle sluttprodukter produseres i mange produsentledd. Hvert ledd legger verdi til varen og tar ut en viss profitt. Som et eksempel utgjør salgsverdien av råvarene i denne telefonen en liten brøkdel av telefonens salgsverdi. Profitten er ikke større i råvareutvinningen enn i sluttproduktene. Tvert om er profitten i råvarer ofte mindre siden sluttproduktene er forholdsvis unike og kan selges fra en delvis monopolsituasjon mens råvarene er like og selges i hard global konkurranse.

Dette faktum utrykkes ofte i forretningslivet ved å si at en vare eller tjeneste er blitt en ”Commodity” hvilket betyr at det er stort prispress og små marginer.  Det motsatte fenomenet er når noe er ”hot”, Da er varen unik og folk er villige til å betale ekstra.

Den første iphonen var hot. Nå er smart-telefoner i ferd med å bli commodities de også og prisene presses ned. Olje og naturgass blir aldri hot. (med mindre du tenner på da, men det blir ikke helt det samme). Det er ingen garanti for suksess å være spesiell. Men i snitt er det bedre enn å være lik de andre.

I virkeligheten er det også slik at byene, som ikke har naturressurser er de rikeste områdene på jorden med Hong Kong og Signapore som fremtredende eksempler (selv om det er flere årsaker til dette).

Andre myte: Eierskap til produksjonsmidler og ressurser er nødvendig for å få del i verdiskapning.

Det er litt sånn ”Jippi for oljen vår” Men det er to forhold som gjør at folket har nytte av produksjonsmidler uten å eie dem.

Det ene er billige varer og tjenester.

Når det gjelder tjenesteproduksjon er det opplagt.  Når du tar en flytur, bestiller time på verkstedet, har telefonabonnement osv. så har leverandøren fullt eierskap til produksjonsmidlene mens kjøper nyter stor fordel av produsentens utstyr. Folk finner det bedre med et telefonabonnement enn en langbølgesender. Når man kjøper en tjeneste ønsker man fordelen ved produksjonsmidler uten eierskap og risiko overhodet.

Det samme gjelder, litt mindre opplagt for varer.  Andres produksjonsutstyr setter deg i stand til å kjøpe varer og tjenester du aldri ville kunnet frembringe på egenhånd. Dess bedre og mer produksjonsutstyr andre har dess billigere og bedre varer får du til samme pris. Som eksempel kan tas bilindustrien. Dersom biler produseres i et lite antall primitivt utstyrte verksteder blir de mye dyrere i salg enn om det finnes en stor bilindustri med roboter og annet moderne utstyr.

Effekten av dette er at det er viktigere at andre har produksjonsmidler enn at man har dem selv. For eksempel kan en som utfører enkelt manuelt arbeid reise billig, med Ryanair for eksempel, til en storby, eie avanserte verktøy som smarttelefoner, vaskemaskin og bil. Motsatt ville en milliardær leve et meget primitivt liv om det ikke ble lagt varer og tjenester ut for salg.

Den andre nytten av produksjonsmidler er arbeidsplasser

En velutstyrt arbeidsplass betyr høye salgsinntekter og arbeidsgiveren kan tilby gode arbeidsforhold og høye lønninger.

Og spesifikt i forhold til det norske folk er effektiv oljeutvinning, følgelig lave oljepriser og gode arbeidsplasser langt viktigere enn å være medeier i oljevirksomheten.

Tredje myte: Statsdrift er like godt som sivil drift.

Jeg har nå argumentert for at andres produksjonsmidler er det viktigste for oss alle. Jeg vil nå argumentere for at produksjonsmidlene bør være sivilt eiet. Det er to årsaker til at sivilt eierskap er bedre enn statsdrift:

Økonomisk kalkulasjon

Det største problemet med statsdrift er problemet med rasjonell økonomisk kalkulasjon. Det vil si å bruke begrensede økonomiske ressurser der de gjør mest nytte. I et marked skjer kalkulasjonen med penger som enhet og regnskap med dobbeltbokføring som verktøy. De som produserer varer og tjenester det er behov for får profitt og kan utvide virksomheten. De som produserer ting som folk ikke vil ha tvinges på sin side til å innskrenke. Det er prisene som koordinerer aktiviteten til mange milliarder mennesker i den globale økonomien som ellers vet svært lite om hverandre.

Med statsdrift uten reelle priser famler administratorene i blinde. Skal vi bygge den eller den veien eller kanskje tog eller satse på utdanning? Det finnes intet rasjonelt alternativ til markedet. Det er enten ressursallokering basert på priser og profittmotivet eller tildelinger i hytt og pine med kaos og sløsing som resultat. Prisene er Adam Smith’s usynlige hånd. Markedsøkonomi er planøkonomi. Mens planøkonomi er anarki og kaos. For de som er interessert:  Det var Ludwig von Mises som først påpekte at økonomisk kalkulasjon er umulig uten priser og profitt i 1920.

(En digresjon: Det er dette problemet sentralplanleggerne forsøker å møte med ”stykkprisfinansiering”. Da lager politikerne et ”lekemarked”. Men dette løser ikke problemene i f.ex helsesektoren siden prisene ikke er reelle og derfor ikke reflekterer kundenes reelle behov. )

Dyktige ledere

Et marked er en form for økonomisk demokrati der kjøperne daglig med sine ”kjøp” og ”ikke-kjøp” bestemmer hvilke eiere av produksjonsmidler som skal synke ned i rekken av lønnsmottakere og hvem som skal utvide sin virksomhet.

Denne prosessen sikrer at de dyktige produsentene over tid styrer økende mengder produksjonsmidler mens de mindre dyktige taper sin andel. I byråkratiet under statsdrift uten profitt og tap er det ingen slik utvelgelse og administratorene vil nødvendigvis bli dårligere.

(Som en digresjon igjen. Det er dette problemet sentralplanleggerne forsøker å møte med konkurranseutsetting).

Fjerde myte. Profitten fra oljevirksomheten må investeres utenlands.

Pengeforskriften

-Dersom man har klart for seg nytten av produksjonsmidler ligger både i billige varer og i arbeidsplasser ser man galskapen i at pengeforskriften foreskriver investeringer i utlandet.

Borgerne mister derved fordelen av å ha produksjonsmidler i nærheten. Det betyr lavere lønninger og høyere priser på tjenester og varer som må transporteres til Norge. Norge gjøres i økonomisk forstand til en utmark. Innbyggerne i utmarken har glede av sivilisasjonen langt der borte, men alt er litt dyrere og noe blir ikke å få tak i overhodet og lønningene blir lave siden inntjeningen i næringslivet er lav.

Årsaken til at forskriften er som den er nok en erkjennelse av at økonomiske ressurser brukt innenlandsk vil bli sløst bort på stemmekjøp av maktsyke politikere mens plasseringer i utlandet (i større grad) er utenfor politikernes domene og således blir fornuftig investert.

Femte myte: De unge må forsørge de gamle.

Det er ikke det samme om den enkelte sparer til egen pensjon eller om de unge betaler for de gamle. Jeg skal nå forklare forskjellen;

Når du betaler inn penger på din polise har du produsert en vare eller en tjeneste som du velger å ikke konsumere. Si at du velger å ikke ta en restaurantbesøk og isteden betale til  en pensjonskasse som investerer i et vei prosjekt. Dermed går restaurantbransjen litt dårligere og veibyggingsbransjen litt bedre i forhold til om du hadde gått på restaurant.

Dersom mange oppfører seg på samme måte blir det en vridning av økonomisk innsats fra reiseliv, forbruksvarer osv. til prosjekter som med tiden øker produksjonskapasiteten (industri, utdanning, infrastruktur..).

Med statlig skattefinansiert pensjon konsumeres de innbetalte skattene til de unge vekk av de gamle og skjer ingen kapitalakkumulasjon som kan forsørge de unge når de blir gamle.

Dette er ikke en direkte kritikk av oljefondet, men av underdekningen i fondet og den delen av fondet som er utgjøres av statsobligasjoner som er en fordring mot fremtidens unge.  Det er også en tendens til at sivile pensjonsfond lovpåbys å ha statsobligasjoner i porteføljen med samme konsekvens at det ikke etableres nye produksjonsmidler.

Infrastruktur som brygger, veier, flyplasser, vann og kloakk o.l. perfekte investeringsobjekter for pensjonsfond. Isteden ser vi at infrastruktur forfaller eller at sentral infrastruktur utvikles i langsomt tempo mens staten sløser bort penger på løpende konsum.

Med sivile pensjoner løses det demografiske problem «at det blir for få til å forsørge de gamle» siden en stor aldrende generasjon overlater en stor mengde produksjonsmidler til neste generasjon. De gamle lever av den ekstra produksjonskapasiteten i disse produksjonsmidlene.

 

Sjette myte: Det er viktig at Norge håndhever råderetten over naturressursene.

Håndhevingen av det nasjonale eierskapet til oljen gir en betydelig militær, diplomatisk og bosetningspolitisk kostnad som må dekkes inn av folket. Som vi har sett er det til folkets fordel om ressursene blir utnyttet uten statlig innblanding. Staten Norge burde derfor ikke håndheve råderetten over f. ex oljen overhodet.

Nasjonal kontroll over naturressurser har historisk vært en viktig kilde til krig. Dette tankegodset er årsak til at man holdt seg med kolonier, Hitlers lebensraum-ideologi og det globale aspektet ved konfliktene i Midt Østen.

( Avrunding. )

Jeg vil avrunde med å diskutere årsaken til at staten har tatt kontroll med oljeutvinningen. Også andre naturressurser som fiske, vannkraft og landbruk er kraftig regulert. Årsaken er den samme som årsaken til at Larvik i 1665 ble gjort til ladested og fikk handelsprivilegier. Årsaken er skatt. Fysisk fast lokalisert verdiskapning er enklere å skattlegge enn mobil verdiskapning. Denne skatteinngangen er en fordel for staten som øker sin makt men ikke for folket som får mindre velstand og må tigge velferdsgoder tilbake fra byråkrater og politikere.

Jeg vil også nevne skadeeffekten i forhold til innovasjon og nyskapning. Vi har et statlig pensjonsfond på 4000 milliarder. Med sivile pensjoner vil mange velge å legge pensjonen sin i egne virksomheter, familiebedrifter og egne investeringsporteføljer. Statlige pensjoner tenderer til å bli plassert i større etablerte virksomheter.

I tillegg har bankene gjeldsbelagt folket med ca 2000 milliarder og vi har skattinnkreving på ca 1000 milliarder i året. Det sivile samfunn nærmest støvsuges for kapital. Det finnes snart ikke selveiende gjeldsfrie bedriftsledere i Norge.

Mest alvorlig er kanskje at fellesøkonomien er en evig kilde til splid i folket. Tildelingen av konsesjoner og oppdrag er en kilde til sinne hos de som blir forfordelt og innbyr til korrupsjon.

Men enda mer omfattende er støyen som følger med bruken av pengene. Alle slåss om å få penger til seg og sine eller sine fanesaker.  Man så det sist nå i forbindelse med fremleggingen av Nasjonal Transportplan. Folket krangler så busta fyker om tildelingen til sine kjepphester. Dette i kontrast til det sivile samfunn der alle er glade når det kommer et nytt tilbud men ingen er sinte om det ikke gjør det.

Endelig er felles pensjon og annen statsvelferd kilde til fremmedhat og rasisme i det fremmede mistenkes å ville naske i de innfødtes opparbeidete rettigheter.

Vi er lært opp til å tro at oljen og pensjonsfondet er en velsignelse for folket. Realiteten er at oljen er en velsignelse for staten og en forbannelse for folket.  Dersom vi ikke hadde hatt oljen ville vi livnært oss med noe annet. Og dersom folket selv fikk forvalte sin kapital ville den gitt bedre avkastning og folket kunne sette alderdommen tryggere i møte og vi ville hatt et mer harmonisk samfunn.

Publisert i Artikkel | Merket med , , | Skriv en kommentar

Avguden full sysselsetting

Opprinnelig publisert som kapittel 5 i en oversettelsen av «Economics in One Lesson»som ble kalt «Sosialøkonomi er sunn fornuft»(1952),oversatt av Kåre Willoch.

Det økonomiske mål for ethvert folk, som for ethvert individ, er å få det størst mulige resultat med minst mulig strev. Hele menneskehetens øko­nomiske fremgang har bestått i å få større produk­sjon med samme arbeidsinnsats. Det er av denne grunn mennesket begynte å legge bører på muldyrets rygg i stedet for på sin egen, at det fortsatte med å finne opp hjulet og vognen, jernbanen og bilen. Det er av denne grunn menneskene har brukt sin skarpsindighet til å utvikle hundre tusen arbeidssparende oppfinnelser.

Alt dette er så elementært at en ville rødme ved å nevne det hvis det ikke var fordi det til stadighet blir glemt av de som lager og sprer nye slagord. Overført på hele samfunnet betyr dette første og førende prinsipp at vårt virkelige mål er å gjøre produksjonen størst mulig. Når vi skal gjøre dette, blir full sysselsetting — det vil si ingen ufrivillig ledighet — et nødvendig bi-produkt. Men produk­sjonen er målet, sysselsettingen bare midlet. Vi kan ikke til stadighet få full produksjon uten full syssel­setting. Men vi kan meget lett få full sysselsetting uten full produksjon.

 

Primitive stammer er nakne, og de spiser og bor usselt. Men de lider ikke under arbeidsløshet. China og India er uhyre meget fattigere enn oss, men den hovedvanskeligheten de lider under er primitive pro­duksjonsmetoder (som er både en grunn til og en følge av mangel på kapital) og ikke arbeidsløshet. Ingenting er enklere å oppnå enn full sysselsetting, når denne løsrives fra målet full produksjon og taes som et mål i seg selv. Hitler sørget for full sysselsetting ved et veldig opprustningsprogram. Krigen sørget for full sysselsetting for alle de fol­kene som ble blandet inn i den. Slave-arbeiderne i Tyskland hadde full sysselsetting. Fengsler og tvangsarbeids-gjenger har full sysselsetting. Tvang kan alltid skape full sysselsetting.

Likevel legger ikke lovgiverne våre forslag til lover om full produksjon frem for Kongressen, men forslag til lover om full sysselsetting. Endog komi­teer bestående av forretningsmenn anbefaler «en Offentlig Kommisjon til Drøfting av Full Syssel­setting», ikke til drøfting av full produksjon, eller ikke engang til drøfting av full sysselsetting og full produksjon. Overalt blir midlet opphøyet til mål, og målet selv glemt.

Lønninger og sysselsetting diskuteres som om de ikke hadde noen forbindelse med produktivitet og produksjon. Under den forutsetning at det bare er en bestemt mengde arbeid å utføre, trekkes den slutning at en tretti-timers uke vil gi flere arbeids­plasser og derfor er å foretrekke fremfor en førti- timers uke. Hundrevis av fagforeningsmetoder, som bare tar sikte på å skape unødvendig arbeid, godtas i forvirringen.

Når en Petrillo (amerikansk fagfor­eningsleder O. A.) truer med å sette en radiostasjon ut av virksomhet dersom den ikke beskjeftiger dob­belt så mange musikere som den trenger, er det en del av pubilkum som støtter ham, fordi han tross alt bare prøver å skape arbeidsplasser. Da vi hadde vår WPA,*) ble det betraktet som genialt av admi­nistratorene å tenke ut prosjekter som beskjeftiget flest mulig arbeidere i forhold til verdien av det utførte arbeid — med andre ord prosjekter der arbeidskraften var minst mulig effektiv.

Det ville være meget bedre, hvis det var valget — hvilket det ikke er — å ha størst mulig produksjon med en del av folket understøttet i lediggang ved åpenlys forsorg, enn å sørge for full sysselsetting ved så mange skjulte ”arbeids-skapende” tiltak at produksjonen blir brakt i uorden. Sivilisasjonens fremskritt har betydd nedsettelse av sysselsettin­gen, ikke øking av den. Det er fordi vi stadig er blitt rikere som folk at vi er blitt i stand til prak­tisk talt å oppheve barnearbeidet, å gjøre det unød­vendig å arbeide for mange av de gamle og å gjøre det unødvendig for millioner av kvinner å ta arbeid utenfor hjemmet. Det er en meget mindre del av det amerikanske folk som trenger å arbeide enn for eksempel av det kinesiske eller det russiske. Det virkelige spørsmål er ikke om det blir 50 000 000 eller 60 000 000 arbeidsplasser i Amerika i 1950, men: hvor meget vi kommer til å produsere, og hvor høy blir følgelig levestandarden vår? Forde­lingsproblemet, som tillegges nesten all vekt i dag, er tross alt lettere å løse jo mer det er å fordele.

Vi kan gjøre tenkningen vår klarere hvis vi legger hovedvekten der den hører hjemme — på tiltak som kan gjøre produksjonen størst mulig.

* WPA = Works Progress Administration, et av Roosevelts New Deal-organer. Skulle sørge for sysselsetting av de arbeidsløse (O.A.)

Publisert i Artikkel | Skriv en kommentar

Egil Bakke artikkel arkiv

Bio: Se wikipedia

Denne siden oppdateres løpende.

Trygve Hoff – et hundreårsminne – Aftenposten 12 november 1995

Utviklingens drivkrefter – Dagens Næringsliv 12 januar 1997

Publisert i Forfatterarkiv | Skriv en kommentar

Den skandinaviske velferdsmyten

Forfatter: Markus Bergstrom
Oversatt av Patrick Hanevold

Obama har gitt seg på å utvide den amerikanske velferdsstaten til enhver pris, og ingen debatt om velferdsstatens meritter er komplett uten å ta opp de skandinaviske landene som det perfekte eksempel på at store mengder statlige inngrep faktisk fører til større velstand. Dette virker å være en tøff nøtt å knekke, selv for «østerrikere» og andre libertarianere. Jeg blir ofte spurt av ikke-libertarianere om å gi en forklaring på disse «humle-økonomiene» som ikke bør kunne fly, men allikevel gjør det.

Les videre

Publisert i Artikkel | Skriv en kommentar

Ole-Jacob Hoff artikkelarkiv

Under bygging

Vesten ved korsveien frihet eller trelldom – Aftenposten 26.november 1976

Spøkelser og realiteter – Ole-Jacob Hoff – Dagens Næringsliv 23.juli 1990

Frykten for Fremtiden – Ole-Jacob Hoff – Dagens Næringsliv 28 mai 1990

Når Elefanter Danser – Ole-Jacob Hoff – Dagens Næringsliv – 18 juni 1990

Om Ole-Jacob Hoff

 Anarkisten i Farmand – Tore Stuberg – Dagbladet 6 juli 1983

Publisert i Forfatterarkiv | Skriv en kommentar