Økonomiske forutsigelser – Hvor gode er de ?

Opprinnelig publisert i Farmand, gullnummeret 1984.

En professor i en av realvidenskapene ved et stort universitet skrev til meg for á spørre om presis og sikker «videnskapelig» forutsigelse er mulig i økonomi. Mitt svar er følgende:

Nei. Og det ligger i videnskapensnatur at det aldri vil bli mulig. Hovedformålet med økonomi er ikke å forutsi fremtiden, men å finne ut hva slags politikk som sannsynligvis vil gjøre fremtiden bedre. Fornuftige økonomer vet allerede en hel del om slik politikk, og har visst mye om dette helt siden Adam Smiths The Wealth of Nations utkom i 1776. Den beste politikk et land kan føre er å opprettholde et sunt pengesystem (noe som historisk sett har betydd gullstandarden), å holde politikerne fra å skape inflasjon ved å trykke opp uinnløselige papirpenger, og å holde regjeringen borte fra inngrep i økonomien, bortsett fra å forhindre voldshandlinger, tyveri og svindel.

Likevel er vi alle individuelt forpliktet i alt vi foretar oss til å spekulere om fremtiden – enten det gjelder yrkesvalg, søknad om jobb, ekteskap, det å få barn, kjøpe bil eller foreta en investering. Jo bedre informert og fornuftige vi er, desto bedre vil våre gjetninger være. Men vi må innse at vi lever i en verden av usikkerhet. Vi kan aldri eliminere elementet av sjansespill, av ren tilfeldighet.

Økonomi er en videnskap, men det er en videnskap med sin egen spesielle natur, formål og metoder. Det er en vanlig feil å avfeie den som en pseudo-vitenskap fordi den ikke anvender samme metoder eller frembringer de samme resultater som realvidenskapene. Disse er delvis oppbygd av deduktive resonnementer,  men hovedsakelig av observasjon, induksjon og statistikk, dessuten av reelle eksperimenter. Økonomi er hovedsakelig basert på deduktive resonnementer, selv om det naturligvis er nødvendig med observasjon og detaljert kjennskap til forretningsprosesser og hva folk gjør for å tjene til det daglige brød. Isolerbare økonomiske eksperimenter er på ethvert videnskapelig grunnlag umulige og unødvendige. Økonomi er studiet av menneskelighandling og valg.

Muligheten for pålitelig forutsigelse

La oss nå se på muligheten for pålitelig forutsigelse. Slik forutsigelse kommer vanligvis tydeligst til uttrykk i valg av investering. Børsmarkedets fremtid og muligheten for å forutsi den, utgjør et ideelt mikrokosmos for et slikt studium.

Prisene på dagens New York aksjebørsen representerer de samlede vurderingene til millioner av aksjeeiere over hele verden, og gjelder de individuelle verdiene av over 2000 selskaper der. Disse vurderingene gjenspeiler ikke nødvendigvis de berørte selskapers nyligste anførte fortjenester, men antagelsene og de individuelle fragmenter av kunnskap hos millioner av forskjellige aksjeeiere, og fremfor alt deres samlede forventninger med hensyn til disse selskapenes fremtid.

(Når det gjelder antallet personer som daglig er i befatning med aksjemarkedet, så finnes det mer enn 30 millioner eiere av amerikanske aksjer; de daglige transaksjonene på New York-børsen var gjennomsnittlig 65.000.000 aksjer i 1982, og gjennom snittstransaksjonen var på 1306 aksjer.
Utfra antagelsen om at minst to personer er involvert i hver transaksjon, nemlig en kjøper og en selger, var det dermed omkring 100 000 mennesker i markedet hver dag. Dette tallet er naturligvis en gietning fordi en megler på den ene siden kan gjøre en transaksjon í navnet til en bank, et meglerfirma eller gjensidig fond likeså vel som for seg selv, og på den andre; siden kan en megler foreta: mer enn en transaksjon.)

Ser man bort fra slike begivenheter som det å investere ny inntekt og slike eventualiteter som tvungne salg, så er det å selge egentlig å vedde på at en aksje selger for mer enn den vil gjøre i fremtiden, og å kjøpe er å vedde på at en aksje nå selger for en lavere pris enn i fremtiden (iallefall sammenlignet med andre aksjer). Når vi kjøper eller selger en aksje, inngår enhver av oss egentlig et veddemål med sin egen kunnskap og vurderingsevne overfor den totale kunnskap og vurdering til millioner av andre aksjeeiere.

Istedenfor at vi alle blir enige om én videnskapelig forutsigelse om fremtidem vil trolig ikke to av oss være helt enige om den. Børsprisene varierer hver eneste time hver eneste dag fordi kunnskapen hos hver av oss er begrenset, og det uventede alltid inntreffer- vi lever i en verden av daglige overraskelser. Noen investorer og spekulanter kan gjøre det bedre enn andre: fordi de er klokere eller heldigere ,men ingen kan ha en perfekt merittliste. Det kan ikke engang den beste profesjonelle spåmann.

La oss minne oss selv på at den økonomiske fremtiden i seg selv bare er en del, og en uadskillelig del, av alles totale fremtid. Å spørre noen om å forutsi den økonomiske fremtiden nøyaktig, er akkurat det samme som å be ham om å forutsi den totale fremtid.


Forholdene endrer seg hele tiden

”Vitenskapelig” økonomisk forutsigelse ville bare være mulig i den hypotetiske situasjon som en tidligere generasjon økonomer kalte «den ubevegelige tilstand», og som de fleste av dem nå kaller «ekvilibrium», enkelte andre «den jevnt roterende økonomi». Som et tankens redskap kan dette hypotetiske postulatet ofte være nyttig, men tilstanden i seg selv eksisterer i virkeligheten aldri. Det ville dreie seg om en tilstand hvor intet uventet noensinne ville inntreffe – ingen vulkanutbrudd, ingen jordskjelv, ingen tornadoer, ingen flom, ingen tørke, ingen revolusjoner, ingen plutselige krigsutbrudd; men heller ikke noe fremskritt, oppdagelser, betydningsfulle landevinninger innen teknisk kunnen, ingen oppfinnelser. Fremtiden ville kunne forutsis fordi det ikke ville være noen forandringer å forutsi – ingen nedgang, ingen vekst, ingen lavkonjunktur, ingen høykonjunktur. Alle industrier ville beholde den samme størrelsen i forhold til hverandre. Og så videre i det uendelige.

Men i den fluktuerende, ustadige, uberegnelige og dynamiske økonomi vi lever under, ville de faktorer som måtte tas inn i en mulig forutsigelsesformel eller ligning praktisk talt være ubegrensede. Vi kjenner ikke til hvilken relative vekt vi skulle gi hver av dem, og vi vet heller ikke hvilke enkelte av faktorene er. Som så mange såkalte økonomer uheldigvis forestiller seg, har vi ikke engang å gjøre med målbare objektive kvantiteter, meri hovedsakelig med subjektive elementer, med forventninger, med omskiftende verdier. Og vi kan til et gitt tidspunkt bare måle disse komparativt, ikke absolutt. En bil byttes idag mot så og så mange dollar og cent, men irnorgen kan enten bilens eller dollarens verdi være en annen.

(Dette henleder oppmerksomheten på så mange offentlige statistikkers uholdbare og misledende natur, f.eks. «nasjonalinntekten». En redusert hvete- eller maisavling selger vanligvis for flere dollar totalt enn en rekordavling; en redusert avling kan derfor få nasjonalinntekten til å øke. Hvis enhver i utgangspunktet hadde så mye av alt som han ønsket, ville nasjonal-inntekten være null, fordi ingenting kunne oppnå en pris.)

Bare for å gjenta det, er vi alle uunngåelig spekulanter. Vi er alle tvunget til å gjøre våre egne forutsigelser en gang imellom. Og når vi gjør slike, er det noen få faktorer vi må holde klart for oss.

En av dem er at våre forutsigelser i alminnelighet må være basert på hva vi venter at andre mennesker vil gjøre. Når vi i denne inflasjonspregede tidsalder forsøker å forutsi den fremtidige inflasjonstakten (noe som er avgjørende i enhver økonomisk avgjørelse), må vi huske på forbruk og underskudd i Kongressens nyere historie, og også det som ser ut til å være den absolutte mangel på enhver sans for finanspolitisk ansvarlighet hos de fleste av Kongressens medlemmer. Hvis vi hele tiden er oss dette bevisst, vil vi med sikkerhet kunne vente en høyere inflasjonstakt både i de neste få månedene og de neste få årene enn det som for tiden blir antatt av noen av statsøkonomene. Slike betraktninger ville ikke gjøre oss istand til å si nøyaktig hva inflasjonsraten vil bli i en gitt måned eller år, eller hvor lenge den bestemte takten vil holde seg, men de vil gjøre våre gjetninger bedre enn ellers.

Et annet forhold man må være klar over (og et som med sikkerhet ikke gjelder i forutsigelser av rent fysiske eller kjemiske forandringer), er at våre forventninger om den økonomiske fremtid i seg selv bidrar til å forandre den fremtiden. La oss anta at en meget rik mann – vi kaller ham John Smith – bestemmer seg for at en viss aksje, f .eks. i Widget Company, kommer til å øke med omlag 30 poeng iløpet av de neste 30 ukene. Han begynner å kjøpe aksjer, og hvis hans ressurser og tro er sterke nok, kan han overby sine avsluttende kjøp med nesten alle de 30 poengene idag.

Konklusjonen blir: Ingen profesjonell forutsiger kan alltid ha rett, men noen som har overlegen kunnskap og evnen til ekspertanalyse, kan få rett oftere enn andre. Med en fremtid som er så usikker vil enhver av oss, enhver investor og enhver forretningsmann, tvinges til år bli en spekulant. Men heldigvis er det ikke nødvendig at vi alle alltid får rett. Som Ludwig von Mises har påpekt: «Det er ikke korrekt forutsigelse i seg selv som skaper profitt, men forutsigelse som er bedre enn de andres.»

Leave a reply