Den skandinaviske velferdsmyten

Forfatter: Markus Bergstrom
Oversatt av Patrick Hanevold

Obama har gitt seg på å utvide den amerikanske velferdsstaten til enhver pris, og ingen debatt om velferdsstatens meritter er komplett uten å ta opp de skandinaviske landene som det perfekte eksempel på at store mengder statlige inngrep faktisk fører til større velstand. Dette virker å være en tøff nøtt å knekke, selv for «østerrikere» og andre libertarianere. Jeg blir ofte spurt av ikke-libertarianere om å gi en forklaring på disse «humle-økonomiene» som ikke bør kunne fly, men allikevel gjør det.

Når man undersøker et lands økonomi er det alltid bra å ta en titt på dets historie. Stefan Karlsson gjorde nettopp dette i en utmerket artikkel fra 2006 der han analyserte Sveriges økonomiske historie på 1900-tallet. Jeg kommer derfor bare til å gi en kort historisk oversikt for deretter å fokusere på de hovedpoenget med denne artikkelen.

Karlsson skrev følgende:

«Som et resultat av befolkningens iderikdom, en markedsøkonomisk tilrettelagt politikk og en nøytral holdning i begge verdenskrigene, hadde Sverige den høyeste inntektsveksten per innbygger i verden mellom 1870 og 1950, da Sverige hadde vokst til å bli en av verdens rikeste land …»

Faktum er at Sveriges «nøytralitet» [1] under andre verdenskrig reddet landet fra å bli bombet og invadert. Dette førte til at økonomien og alle bransjer forble intakt og uskadet, som sammen med den markedsorienterte politikken gjorde det mulig for Sverige å ha stor nytte av gjenoppbyggingen av det krigsherjede Europa. Sverige eksporterte store mengder varer og naturressurser som jernmalm til resten av Europa, som banet vei for en svensk høykonjektur som varte i over to tiår. [2] Som Karlsson påpeker var Sverige under denne tiden fortsatt en av de frieste økonomier i verden, og offentlige utgifter til BNP var t.o.m lavere enn i USA.

Basert på denne boomen begynte begynte svenske myndigheter å bygge en omfattende velferdsstat i løpet av 50 -, 60 – og 70-tallet, med det resultat at offentlig forbruk steg til over 50% av BNP, og med det økte skattetrykket enda mer. Faktisk, på rundt midten av 70-tallet, hadde marginalskatten for høyinntektsbeskattere steget til ufattelige 102%.

Astrid Lindgren var en av de menneskene som ble utsatt for denne galskapsbeskattningen, og i 1976 skrev hun derfor en satirisk fortelling som ble publisert i Expressen. I dette, fortalte hun historien om en plaget barnebokforfatter med navn Pomperipossa som levde i det fiktive landet Monismanien. Pomperipossa grublet blant annet over hvordan det skjedde at jo mer hun tjente, jo mindre fikk hun beholde, og hvorfor staten har kommet for å straffe henne på denne måten bare fordi hun skrev populære barnebøker. Fortellingen nevner også at du kan komme unna med noen av skattene i Monismanien ved å kjøpe eiendommer med stor gjeld, som var nøyaktig hva den daværende finansministeren Gunnar Sträng hadde gjort på den tiden.

Lindgrens fortelling ført til en stormfull skattedebatt i Sverige, og for første gang på 44 år mistet den sittende sosialdemokratiske regjeringen et valg.

Figur 1. Endringen i Sveriges økonomiske frihet sett over tid i henhold til Heritage Foundations undersøkelser. Sverige har siden 1995 hatt en kraftig økning i økonomisk frihet og har gått fra å være 60% «fritt» til ca. 70%, mye takket være store liberaliseringen på 90-tallet.

Den svenske økonomien kjempet i motvind gjennom hele 70-tallet, hovedsakelig på grunn av at den stadig mer sosialistiske politikken hadde ført til at økonomien hadde begynt å stagnere og at Sverige haltet etter andre land. Mange andre europeiske land hadde tatt igjen Sverige og dens gedigne velferdsstat og forbikjørt landet økonomisk.

I et forsøk på å redde den svenske økonomien, begynte staten å gjennomføre omfattende reformer og liberalisering gjennom hele 80 – og 90-tallet. Skatter og offentlige utgifter ble kuttet, statlige monopoler ble avskaffet, regelverket falt, kronens vekslingskurs ble sluppet fri og man åpnet opp for flere private alternativer i offentlig sektor.

Denne økningen i økonomisk frihet er illustrert delvis i figur 1, som kommer fra Heritage Foundations årlige indeks over økonomisk frihet. Denne indeksen rangerer verdens land etter hvor høy økonomisk frihet de har i det store og det hele. Rangeringen er basert på en rekke variabler, slik som skatter, inflasjon, den offentlige sektorens størrelse, arbeidslover, handelslover, etc.. For noen år siden påpekte Stefan Karlsson en rekke mangler i indeksen til gamle metoder [3], og metodene som er brukt til å utarbeide listen har bedret seg markant siden da, som Karlsson bemerket i 2007. [4] Selv om indeksen fortsatt ikke perfekt, er det fortsatt et godt mål på økonomisk frihet i alle land i forhold til hverandre.

Indeksen viser også at det tradisjonelle synet om de skandinaviske lands økonomiske frihet er gal. Mange har fått ideen om at disse landene er omtrent like frie som Cuba, i rent økonomiske termer, mens resten av i-landene (og særlig USA) er langt mer markedsøkonomiske. Virkeligheten er imidlertid en annen. De skandinaviske landene rangeres jevnlig blant de 10 til 20 «frieste» økonomier i verden, til tross for sine massive velferdsstater. Indeksen viser at Sverige, Danmark og Finland har større økonomisk frihet enn de fleste andre europeiske land, deriblant Tyskland, Østerrike, Frankrike, Belgia, Spania, Portugal og Hellas. Mens de skandinaviske landene har en tendens til å ha høyere skatter og økte offentlige utgifter enn de fleste andre europeiske land tenderer de sistnevnte i stedet å ha mere reguleringer og mindre effektivt, pålitelig rettsvesen, som tar ut den positive effekten av lavere skattesatser.

Hvis du sammenligner de vestlige landene som havner høyest på listen, dvs. Australia, med det landet som har minst økonomisk frihet blant de skandinaviske landene, dvs. Norge, så er Australia 16% friere. Sammenligner man heller Australia med Danmark, som er det skandinaviske landet som havner øverst på listen, er forskjellen bare 5,7%.

En annen indeks som viser et lignende mønster i Verdensbankens årlige «Ease of Doing Business«, som måler hvor mye byråkrati og regler du må finne seg i når man starter og driver en bedrift i et bestemt land. Selv her er de skandinaviske landene blant de 10-20 beste, og deres største hinder er vanligvis arbeidsmarkedslover.

Danmark har en tendens til å prestere bedre i begge disse indeksene enn sine skandinaviske naboer, hovedsakelig fordi deres arbeidsmarked er mye friere. Faktisk er Danmark og USA side ved side på Heritage Listen og havner på #9 og respektive #8 plass. I januar i år senket den danske regjeringen inntektsskatten for høye inntekter fra skyhøye 60% til nesten like høye 50%. Denne reduksjonen vil bli reflektert i neste års Heritage-ranking, og Danmark vil trolig gå forbi USA.

De skandinaviske landene er på ingen måte gratis bare fordi de ender opp relativt høyt opp på disse to listene, men de er likevel friere enn de fleste andre land, det er derfor de ofte har høyere levestandard.

Til slutt konstaterer vi at selv om de skandinaviske landene har ekstremt store mengder av det som Rothbard kalte «binær intervensjonisme» [5] , dvs. beskatning, reddes de ved å ha en relativt lavere mengde «trekantet intervensjonisme», dvs. ulike former for regulering. Dette betyr at de skandinaviske landene stiller omtrent jevnt med mange andre i-land, noe som forklarer hvorfor de i mange tilfeller har lik eller høyere levestandard, ettersom de også har lik eller større økonomisk frihet. Den altfor vanlige misforståelsen om at de andre vestlige landene er mye friere enn Skandinavia er svært uheldig fordi det forsterker troen på at mer offentlig ekspansjon ville bringe lykke og glede til alle, når det faktisk er det motsatte.

Hovedpoenget med alt dette ville imidlertid være det faktum at omverdenen er såpass ufri at selv de skandinaviske velferdsstatene kan anses å være blant de mest «frie» i verden. Selv om utviklingen i Skandinavia har gått i riktig retning i form av større økonomisk frihet synes akkurat det motsatte å være tilfelle i mange andre land, særlig USA. Danmark og USA er allerede på samme nivå med økonomisk frihet, og det er sannsynligvis bare et tidsspørsmål før også Finland, Norge og Sverige blir jevnverdige med USA.

Merknader

[1] I selve verket «samarbeidet» den svenske staten med de tyske nazistene og lot dem ta del i det svenske jernbanenettet, og landets naturressurser for å hindre en tysk invasjon.

[2] Dette ville være det perfekte empiriske eksempel på hvor galt Keynes hadde når han argumenterte for at krig og ødeleggelser kan føre til økt velstand. Sverige, der økonomi har forblitt intakt etter krigen, hadde langt høyere økonomisk vekst og velstand enn noen annet krigsherjet land i Europa, hvorav noen var tvunget å bygge opp sine økonomier fra scratch.

[3] Se Stefan Karlsson The Fallings of the Economic Freedom Index , og Economic Freedom Indexes: Fraser Vs. Heritage

[4] Se Stefan Karlsson, Economic Freedom Index Improved-But Still Imperfect

[5] Se Murray Rothbard, Power and Market (Ludwig von Mises Institute, 2006), s. 103

Dette innlegget ble publisert i Artikkel. Bokmerk permalenken.

Legg igjen en kommentar