Det knuste vinduet


Opprinnelig publisert som kapittel 2 i en oversettelsen av «Economics in One Lesson»som ble kalt «Sosialøkonomi er sunn fornuft»(1952),oversatt av Kåre Willoch.

La oss begynne med den enkleste illustrasjon som er mulig: en knust glassrute.

La oss si at en ung slamp hiver en murstein gjennom vinduet i en bakerbutikk. Bakeren løper ut, men gutten er vekk. Det samler seg en flokk, som begynner å glane med stille tilfredshet på det gapende hullet i vinduet, og glasset som ligger spredd ut over brød og kaker. Etter en stund føler flokken trang til visse filosofiske refleksjoner. Og mange av de som står der vil nesten sikkert minne hverandre eller bakeren om at ulykken, når alt kommer til alt, har sine lyse sider også. Den vil gi en eller annen glassmester større omsetning. Som de begynner å tenke på dette, utarbeider de tanken videre. Hvor mye koster en ny vindusrute ? 250 kroner ?
Det er ganske meget. Når alt kommer til alt, hva ville skje med glass-bransjen hvis vinduer aldri ble knust ? Dermed kan enden naturligvis spinnes videre i det uendelige. Glassmesteren får 250 kroner mer å bruke hos andre handlende, og disse får igjen 250 kroner mer å bruke hos atter andre handlende, og så videre i evighet. Vinduet som ble slått i stykker, vil forsette å skaffe penger og arbeid i stadig videre kretser. Den logiske slutning på alt dette må bli, hvis flokken trekker den, at den lille lømmelen som kastet mursteinen, langt fra var noen samfunnsplage, men tvert imot en velgjører.
Men la oss nå se på denne saken fra et annet synspunkt. Flokken har i alle fall rett i sin første slutning. Denne lille vandalismen betyr i første omgang at en eller annen glassmester får større omsetning. Glassmesteren vil ikke beklage episoden mer enn et begravelsesbyrå beklager et dødsfall. Men bakeren må ut med 250 kroner som han hadde tenkt å bruke til en ny dress. Fordi han må ha et nytt vindu, blir han nødt til å gå uten dressen (eller en eller annen tilsvarende ruks- eller luksusgjenstand). I stedet for å ha et vindu og 250 kroner får han nå bare et vindu. Eller, ettersom han hadde tenkt å kjøpe dressen samme ettermiddag, må han, i stedet for å ha både et vindu og en dress, nøye seg med vinduet og ingen dress. Hvis vi tenker på ham som en del av samfunnet, har samfunnet mistet ny dress som ellers kunne blitt fremstilt, og er akkurat så meget fattigere.
Økningen i glassmesterens omsetning er i korthet bare lik nedgangen i skredderens. Noen ”ny beskjeftigelse” er ikke blitt skapt. Flokken tenkte bare på to parter i det som skjedde, bakeren og lassmesteren. De glemte den tredje parten som saken også kunne få betydning for, nemlig skredderen. De glemte ham nettopp fordi han nå ikke kommer til å vise seg på scenen. Det nye vinduet får de som en dag eller to. Men de vil aldri få se den nye dressen, nettopp fordi den aldri blir laget.

Lenke til kapittel 1
Lenke til kapittel 3

Dette innlegget ble publisert i Artikkel. Bokmerk permalenken.

Legg igjen en kommentar