Hva er galt med Keynes ?

John Maynard Keynes (1883 – 1946)

Den 7.mars ble det gjennomført en debatt mellom studentforeningen NHH laissez-faire og økonomiprofessoren Steinar Vagstad.

Jeg føler det kan være til nytte for de som hørte på debatten og få systematisert litt hva som rent økonomisk sett er inkorrekt med keynesiansk økonomi og hvorfor det produserer en snever oppfatning av den økonomiske virkeligheten blant økonomer.

1. Deflasjon er utelukkende et onde og forårsaker en negativ spiral

I de fleste skolebøker, media og akademia presenteres deflasjon enten det er påtenkt som et fall i «det generelle prisnivået» eller en kontraksjon av pengemengden som et utelukkende onde.

Motstand mot deflasjon, iallefall kontraksjon av pengemengden er ikke nytt eller unikt for keynesiansk makroøkonomi men har blitt opphøyd til en slik fetisj at saken må avklares.

Teoretisk sett er det ingen grunn til at et fallende prisnivå eller at de fleste priser generelt faller som vil gjøre at entreprenører ikke vil være i stand til å holde igang produksjon og sysselsetting. Prisnivået er faktisk helt uinteressant for entreprenører, det som teller for dem er prisene på deres innsatsfaktorer og salgspriser. De kan når et fall i prisnivået inntreffer finne seg i en av de følgende situasjonene: prisene på deres innsatsfaktorer synker mer enn salgspriser, prisene for innsatsfaktorene synker mindre enn deres salgspriser eller prisene på deres innsatsfaktorer synker like mye som deres salgspriser.

Entreprenører som finner seg i den første situasjonen kan utvide deres virksomhet ettersom de vil ha høyere inntekter. Dette er deflasjonens vinnere.
Mens entreprenører som finner seg i den andre situasjonen må stanse eller delvis stanse deres virksomhet.
Entreprenører i den siste situasjonen vil ikke oppleve at deres situasjonen forverres men at deres inntekter holdes oppe og virksomheten kan vedlikeholdes.

Det som foregår er en omfordeling innenfor samfunnet, på lik linje med at konsumenter foretrekker hatter istede for luer og at entreprenører som produserer hatter vinner på bekostningen av entreprenører som produserer luer.

Det samme gjelder deflasjon eller inflasjon av prisnivået sin effekt på verdien av gjeld. De bedriftene med høyere egenkapital og egenfinansiering vinner i en deflasjon og de med større grad av gjeld taper.

I denne forstand er deflasjon en løsning på en tidligere kredittinflasjonsboble som har gjort næringslivet generelt mer sårbart ettersom mindre tap kreves for å gå konkurs.

Et videre viktig punkt, vektlagt av Østerrikske økonomer i lang tid, er at økonomisk vekst innebærer deflasjon av prisnivået. Økt produksjon av varer og tjenester gitt at pengemengden er stabil vil innebære et  press nedover på priser, og dermed høyere levestandard til alle medlemmer i samfunnet.

Et siste punkt som er verdt og nevne er at deflasjon av priser, historisk sett(1), før konstant inflasjon ble satt opp som et mål av keynesianske økonomer og institusjonalisert via rene statlige papirpenger, foregikk alltid i en periode med høy vekst og sysselsetting. Dataen for dette er lett tilgjengelig, men keynesianske økonomer som liker å fremstille seg som upartiske vitenskapsmenn har ignorert det simpelthen på basis av ideologi og doktrine. De fortsetter da å lære studenter år etter år at deflasjon er den slemme skurken som vil inntreffe å frata oss vår velstand. Mens de samtidig lærer framtidige forretningsmenn og politikere at inflasjon er redningsmannen som vil sikre oss vår velstand.

2. Sparingsparadokset

Sparingsparadokset var den teoretiske forklaringen til Keynes på hvorfor deflasjon var negativt. Paradokset forklares som regel slik: hvis et eller flere individer med den gode hensikten om å sikre sin framtid øker sin sparing og dermed øker sin sparing slik at det totale forbruket reduseres om alt eller mindre brukes til investering eller om investering ikke i stor nok grad hever det totale forbruket tilsvarende sparingen som trekkes fra det totale forbruket.

Når folk så utsetter sitt forbruk ved å spare fører det til at priser faller, og når priser faller vil folk forvente at priser skal falle ytterligere og dermed videre utsette sitt forbruk. Dermed er økt sparing og deflasjon i en krise et onde som medførte at kriser oppsto eller i det minste ble forverret.

Problemet med dette resonnementet er mangfoldige. Det første er at det ignorerer tid, folk kan ikke utsette sitt forbruk for alltid fordi de tror priser vil falle fordi det er ikke bare knapphet på penger men på tiden som trengs for å forbruke godet. Folk kan ikke utsette deres forbruk av brød, vann, transport eller bolig på ubegrenset tid.

Det andre er at keynesiansk makroøkonomi som anser investeringer som et homogent gode, eller som Samuelson kalte det ”shmoo”(en masse som kan omformes til alt uten kostnader),  har forutsetninger slik at det Østerrikske teoretikere påpeker er nøkkelen til konjunktursyklusen nemlig; feilinvesteringer, per definisjon ikke kan eksistere. Når de ikke kan gjenkjenne den heterogene naturen til investeringer og kapitalvarer, så kan de heller ikke gjenkjenne den nyttige rollen som mindre kjøp av disse varene og tjenestene har, nemlig at de som produserer og investerer i goder som egentlig ikke ønskes av konsumenter i det omfang og kvalitet som produserer, stanser og omdiregerer ressurser til andre produksjonsprosesser. Det er nettopp det som hendte i 2008-2009, tapene i den oppblåste bolig og finanssektoren gjenspeilet at det hadde vært for mange investeringer i denne sektoren og at kapital og arbeidskraft måtte omplasseres andre steder, noe some også tar tid. ”Hamstring” er dermed ikke et onde som må løses, men et gode som løser et onde ettersom desto raskere disse produsentene opplever taper desto raskere setter de i gang omstruktureringen av økonomien.

Det tredje er at det er en slags generalisering av posisjonen til de som selger endelige varer altså de som er nærmest konsumenten. Selvom Rema 1000 og andre bedrifter som selger varer direkte til den endelige konsumenten vil lide størst om en enorm sparingsbølge slår inn over Norge, så vil ressursene som denne delen av næringslivet(de som ligger nærmest konsum) benytter frigjøres og dermed være tilgjengelig for bedrifter som produserer varer for konsumentene i framtiden som vil ha råd til disse varene ved å benytte deres oppsparte midler. Faktisk vil disse lengre prosessene ha en høyere avkastning enn de kortere, ettersom kostnadene for deres virksomhet senkes.
Dette er faktisk det økonomisk vekst historisk sett har innebært og ved å igangsette et teoretisk og politisk angrep (inflasjonspolitikk, beskatning av sparing, tvangsalg av statsobligasjoner ol.) på sparing har ikke keynesianere bare ødelagt grunnstenen i de vestlige økonomier de siste 50 årene men har også undergravd den private sfæren sitt sikkerhetsnett enten på det individuelle, familie eller bedriftsnivå og gjort folk ytterligere avhengige av statens sikkerhetsnett.

3. Aggregering

Et ytterligere problem i keynesiansk makroøkonomi er at det tar i bruk en type aggregat tenkning som forstyrrer årsakssammenhenger og tillater dem å postulere årsaksforklaringer som ikke eksisterer samt ignorere reelle kausale sammenhenger.

Keynes f.eks postulerer at det finnes klasser som «arbeidere», «investorer», «spekulanter» og «rentiers». Disse forskjellige klassene reagerer da annerledes på forskjellige hendelser og er da tilsynelatende låst inn i en slags klasse. Den type aggregering av forskjellige økonomiske roller gjør at det ikke blir tydelig at det er faktisk økonomiske forhold som gjør at en person velger å være ”arbeider”, ”investor” osv. Som et eksempel vil den inflasjonære politikken til moderne keynesianisme innebære at flere arbeidere og entreprenører vil være spekulanter og offentlige byråkrater mens færre vil være sparere og kapitalistiske entreprenører, nettopp fordi fordelene og ulempene ved de forskjellige handlingene er kunstig fremmet.

Et spesielt problem er betegnelsen som er tungt tatt i bruk av såkalte «reformerte» ny-keynesianere som ville være ansvarlige nok til å ikke skape de krisene og stagflasjonen man opplevde på sene 60 og 70-tallet. De postulerer ett såkalt «potential output» altså potensiell BNP, eller hvor BNP kunne ha vært ifølge deres antagelser om hvor stor effekt det har på BNP om staten trykker, bruker eller låne mer penger.

Dette tallet benyttes av sentralbanker og finansdepartement verden over, men det flaue er at tallet er rett og slett tatt ut av luften. Det er et rent oppfunnet tall, hvor endringene man omtaler er simpelthen den enkelte økonom sine antagelser. For å forsterke hvor vitenskapelige keynesiansk økonomi er, så benytter de tall fra fortiden og ekstrapolerer hva «trenden» vil være. Men det forandrer ikke faktumet at disse tallene trenger tolkning og for å få dette til krever denne tolkningen oppfunnede tall.

Keynes hevdet f.eks i boken sin at statlig forbruk ville ha en «multiplikator-effekt» på BNP som var på 10. Idag anerkjennes den som regel til å være under 1 og noen hevder at den i enkelte tilfeller har vært over 1.

Lignende kan sies om konseptet hyllet av både monetarister og keynesiansere nemlig KPI. KPI antar at det finnes en generell konsument som forbruker det samme og som økonomer skal modellere. Feilaktig tenkning fra Keynes og Irving Fisher(grunnleggeren av monetarismen) førte til at stabil KPI ble sett på som et bedre alternativ enn ”laissez-faire” gullstandard og opprettelsen av en korporatistisk sentralbank i USA finansierte den inntil da største krigen og rett etter det den største finansielle krisen ”Den Store Depresjonen” i verdenshistorien som de samme teoretikerne hevdet ville bli løst via statlig inngrep. Innrømte noen av disse byråkratene deres feil ?
Informerer noen gang de såkalte ”akademiske” keynesianerne sine studenter om denne skyggesiden ved utvikling av moderne makroøkonomi ?

Nei, de foretrekker å skylde på imaginære syndebukker kalt ”klassikere” og forespråkere av ”kreativ ødeleggelse”. Den nylige finanskrisen er et godt eksempel, hvor ny-keynesianismen som politikk feiler totalt så er alt det politiske establissementet og en stor del av akademia vil gjøre er å ytterligere hylle lavrente-politikk og keynesianske inngrep som brakte oss krisen.

En rekke andre punkter kan fremmes mot keynesiansk makroøkonomi sin negative rolle:

Innsnevring av mulige økonomiske tiltak
Hos keynesianerne legges det opp til falske diktomier stadig vekk, ”faste vs flytende valutaer”, ”pengepolitisk stimulering vs finanspolitisk stimulering”, ”saltwater vs freshwater” etc. Denne innsnevring skaper en skadelig homogenitet innen økonomisk tenkning og en dårlig forståelse blant økonomer ang. samfunnsøkonomiens idehistorie. Vagstad sine kommentarer ang. kritikken som ble fremmet på 50-tallet mot keynesianisme er typisk eksempel på dette og avslører en stor mangel blant de fleste økonomer om idehistorien til deres eget fag.

Koorelasjon er ikke kausalitet
Dette enkle poenget som de fleste vil lære i statistikk eller andre fag er faktisk et avgjørende slag mot moderne keynesiansime (enten neo eller ny-). Ettersom ingen rent teoretisk grunnlag ligger til rette, så må kombinasjon av ”oppfunnede tall” samt historisk data sammenfattes til å lage et ad-hoc forsvar av doktrinen. Mesteparten av forskning innen økonomi de siste 50 årene er i den forstand en stor feilslutning nettopp av denne grunn at det er en observasjoner av at to hendelser inntraff enten etter hverandre eller samtidig og skal dermed regnes som bevis på at det er den underliggende årsaken.

Implisitte politisk konklusjoner
Ved å benytte statistiske aggregater hvor man antar at et visst mål er ”økonomien”, ”vekst” eller «velstand» osv. så byttes samfunnets reelle velferd imot den keynesianske økonomens ønskede mål av samfunnets velstand. Implisitt i dette ligger at teknokrater og byråkrater vil kunne bedre avgjøre for samfunnet hva den bør verdsette og ønske enn hva de som faktisk må leve i samfunnet ønsker. Det samme gjelder det utvalget av tiltak som legges frem som ”mulig” eller ”ønskelig” av keynesianske makroøkonomer, de innehar alle implisitte politiske konklusjoner og en viss type maktforhold (at politikere og byråkrater står over markedsøkonomien) samtidig som de ønsker å fremheve seg selv som helt apolitiske og objektive vitenskapsmenn.

Fjerningen av læren om gullstandarden

Læren om gullstandarden er en integral del av den klassiske kanonen av litteratur innen økonomi og en stor del av disse konklusjonene er korrekte og nødvendig å forstå for innsikt inn i historisk økonomisk utvikling, idehistorie og dagens monetære system. Dette gjelder tom. om den klassiske læren om gullstandarden var feilaktig, faktumet er at samfunn igjennom verdenshistorien har alltid vært på en varebasert standard og en økonom som ikke forstår hvordan dette fungerte og nærmere hvordan vekst oppsto under disse forholdene er ingen økonom.

I beste fall nøytraliseres gullstandarden ned til en påstand om at den stabiliserte prisnivået meget godt. Det ironiske er at ingen av de som faktisk implementerte systemet, ønsket det og var meget godt utdannet innen hva konsekvensene av forskjellige monetære system (inkludert dagens) var interessert i prisnivået. De var utelukkende interessert i omfordelingen av velstand som statlig og mer inflasjonære pengesystem påførte samfunnet og den lidelsen de påførte den gjengse befolkningen via kontroll over pengesystemet.

Hvis de noen gang omtalte stabilitet som et mål, så var det bare i sammenheng med banksedlenes verdi i hva de anså som naturlige og reelle penger, nemlig gull og sølv.

Skrevet av Aman Mender, som er en økonomistudent ved Universitet i Ås(UMB). 

Om Aman

Aman er en økonomistudent ved Universitet for Miljø og Biovitenskap. Han har vært med å grunnlegge det norske Mises Instituttet. Send han e-post.
Dette innlegget ble publisert i Artikkel. Bokmerk permalenken.

Legg igjen en kommentar