Hva er inflasjon ? Del 2

Monetær-inflasjon og pris-inflasjon

En økning i pengemengden vil alltid medføre, relativ prisstigning, altså høyere priser enn det ville vært om pengemengden ikke hadde økt. Men det betyr ikke at priser må stige på en måte man kan observere, enten ved å se på en spesifikk pris eller prisindekser. Påstanden om relativ prisstigning er et kontrafaktisk utsagn, det vil si at det påstår noe om hvordan verden ville ha vært om en hendelse fant sted som ikke fant sted.

Det er også nevnt tidligere at prisstigninger enten for spesifikke priser eller en prisindeks, ikke trenger å ha sitt opphav i monetære årsaker men i endringer i varens verdi eller etterspørsel, politiske omstendigheter. Jeg argumenterte også for at man ikke kan vitenskapelig skille observerte prisendringer etter deres årsak.

Det er så nyttig og definere inflasjon på to måter som gjør at vi kan skille de to fenomen.

Monetær-inflasjon er økning i pengemengden som alltid medfører relativ prisstigning, og som kan medføre absolutte (observerbare) prisstigninger.

Pris-inflasjon er observerte prisstigninger. De kan man finne både som relativ pris-inflasjon hvor kjøpekraften til en gruppe synker mens en gruppe stiger. Samtidig kan det være absolutte pris-inflasjon hvor stort sett alle eller de fleste priser stiger og kjøpekraften til nærmest alle i en økonomi synker. Fra nå vil jeg referere til inflasjon definert som en stigende KPI, som absolutt pris-inflasjon.

Hvorfor regnes inflasjon som noe negativt ?

Inflasjonen er en blind og ofte brutal måte å omfordele formue og inntekt på. Undersøkelser viser at det er de ressursterke som har innsikt nok til å dra nytte av inflasjonen, mens det motsatte er tilfelle for de ressurssvake. De ressurssterke er gjerne kredittverdige, og oppnår lån som med dagens skattesystem gir stor gevinst.” – Per Kleppe[1]

Makroøkonomer fra Keynes[2] til Friedman[3] har fremmet et stabilt prisnivå som et fornuftig samfunnsøkonomisk  mål som staten bør følge. De fleste samfunnsøkonomer anerkjenner i dag at inflasjon, som utelukkes til en stigning i det ”generelle prisnivået” er negativt.

Den prominente ny-keynesianeren Gregory Mankiw identifiserer i hans lærebok seks negative effekter av absolutt pris-inflasjon[4].

Den første er ”shoe-leather cost” som er kostnaden i tid og penger som folk må bruke på grunn av inflasjon, hans eksempel er at man må oftere gå til banken og jo større inflasjon desto mer relevante blir slike kostnader.

Den andre effekten er såkalte meny-kostnader, som er kostnaden for en bedrift å endre salgsprisene. For eksempel kjøpe nye menyer, plakater, og generelt informere kunder om prisendringen.

Den tredje effekten er såkalte relativ prisvariasjon, som er kostnaden for en bedrift som ikke endrer sine pris nettopp pga. meny-kostnaden og dermed opplever at prisene for varene de selger er kunstig lave i forhold til deres utgifter knyttet til innkjøp/produksjonen av varene.

Den fjerde effekten er inflasjonsskapte skattevridninger, som er kostnaden ved at inflasjonen hever skattebyrden ved at skatten ikke tar hensyn til inflasjon. Eksempler er beskatning av formue og eiendom, hvor prisene er kunstige høyere pga. inflasjon. Et annet er renteinntekter hvor inntektsbeskatning ikke tar hensyn til at en god del av renteinntekter er bare kompensasjon for inflasjon eller altså den nominelle inflasjonsraten er høyere enn den reelle.

Den femte effekten er omfordelingen av velstand, som Mankiw postulerer er bare relevant om inflasjonen er uventet. Eksempletgår ut på at hyperinflasjon ville senket verdien av gjeld som skyldes og dermed kunstig belønne debitorer over kreditorer og det motsatte med sterk deflasjon.

Mankiw avslutter som de fleste keynesianske makroøkonomer med en sterk advarsel mot å tro at inflasjon ikke er ønskelig, ettersom deflasjon eller fallende priser er et enda større onde. Det implisitte idealet er vel og har lenge vært et ”stabil prisnivå”, altså ifølge dem ville dette vært 0 % inflasjon.

Ytterligere effekter er langt viktigere og analysen til Mankiw er svak ettersom han holder seg til myten om at penger er nøytrale. Han latterliggjør dermed en fiktiv ”mann i gata” som tror at siden prisene på det han må kjøpe stiger, så synker levestandarden. Mankiw argumenterer med at siden inflasjon i den snevre definisjonen innebærer at priser stiger, så vil prisen på det en vanlig lønnstaker selger stige også, og dermed kompensere for at priser stiger. Dette er et tilfelle hvor en professor ved Harvard og verdenskjent ekspert som besitter posisjoner i flere av verdens største maktapparat er så opphengt i sin modellering av økonomien at den fiktive ”mannen i gaten” har rett. For poenget er at i den virkelige verden så stiger ikke alle priser likt, det er bare slik absolutt pris-inflasjon er blitt definert for å kunne matematiseres, måles og tilrettelegge for statlig planlegging av økonomien. I den virkelige verden, som det vil argumenteres for nedover her, så har det noe å si for fordelingen av velstanden om man er en av de heldige som får de nye pengene først.

Det er nemlig ikke slik at endringer i mengden penger eller penger sin verdi er nøytralt eller kan være nøytralt. Om sentralbanksjefen Øystein Olsen overførte 100 millioner kroner til min bankkonto i dag, ville ikke endringen i velstandsfordelingen i samfunnet være nøytral. Mankiw og keynesianerne generelt ville argumentert med at jeg tilslutt ville brukt pengene og dermed ville disse spre seg ut i samfunnet igjen. Ifølge «rasjonelle forventninger» doktrinen og nyklassisk aggregering så ville folk forventet hvor stor prisstigning er og deretter hevet prisene deres. Det er helt feil.
Det er korrekt at pengene vil spre seg ut igjen og om ingen ytterligere monetær inflasjon generes så vil økonomiens struktur, priser og velstand innrette seg med tiden mot ønskene til de som produserer og konsumerer varer med egne eller legitimt tilegnede midler(gaver, privat velferd osv.) og ihvertfall ikke som tidlige mottakere av nye penger. Men det tar tid.
I mitt eksempel med tildelingen av nye penger ville denne spredningen  avhenge av mine handlinger som tidligere(altså før 100 millioner kroner gaven fra Øystein) ikke ville hatt like store påvirkninger på hva som produseres. 10 av mine 100 millioner ville kanskje gått til den lokale bilforhandler, istedenfor at mine 10 000 kroner tjent i kasse på Rimi gikk til mat, alkohol og en ferie til Hellas. I det første tilfellet ville den lokale bilforhandler og de neste leddene bak der tjent mer, mens min lokale dagligvarebutikk, flyselskapet til Hellas, reisebyrået Sol osv. ville tapt.
Likeså om jeg bare beholdt pengene, ville en velstandsomfordeling ha funnet sted.
Dette er kjernen i saken, inflasjon kan aldri være nøytralt ettersom pengene må bli gitt til spesifikke mennesker, bedrifter og slik tilfellet er i dag banker.

Kravene til at inflasjon skulle være nøytralt er at alle mottar like mye penger, at alle bruker dem like raskt, på akkurat de samme varene og samme proporsjoner som hvis inflasjonen ikke hadde blitt skapt og bare da kunne en kunstig skapelse av penger være nøytralt.

Ytterligere effekter av inflasjon om vi aksepterer at inflasjon ikke er nøytralt.

Den første effekten er at monetær inflasjon innebærer en omfordeling av velstand ifra de som mottar pengene til ulempe for alle andre deltakere i økonomien i forhold til når de mottar pengene.
Dermed vil de som lever av en fast inntekt slik som pensjonister, foreldreløse og enkelte svake grupper i samfunnet som regel aldri bli kompensert for inflasjonen.

Utover dette vil enkelte sektorer i økonomien som penger strømmer inn til først ha høyere priser og lønninger enn de ellers ville ha hatt, mens de sektorer i økonomien som eksisterer fordi reell etterspørsel finnes for deres produkter vil oppleve at deres realinntekter synker mer enn de burde ha gjort (eller ikke stiger like mye som de burde ha gjort). Inflasjon er dermed en viktig og oversett årsak til den stigende inntekts og velstandsulikhet både innenfor land, og mellom dem(ettersom vi har en verdensøkonomi basert på inflasjonære papirpenger)[5].

Den andre effekten er at monetær inflasjon innebærer en forvridning av produksjon ifra produksjonsprosesser som ville vært mer lønnsomme til fordel for sektorer som blir kunstig lønnsomme. Disse sektorene vil dermed ekspandere i form av investeringer og ansatte, som i framtiden vil vise seg å være feilaktige.

Den tredje effekten er at monetær inflasjon skaper unødvendige prisendringer, og dermed misvisende prissignaler samtidig som den forstyrrer entreprenører sin evne til å evaluere framtidige inntjeningsstrømmer. Det hever usikkerheten i forhold til om deres salgsprisene eller innsatsfaktorer stiger fordi inflasjon relativt hever denne varen midlertidlig. Utover dette skaper det framtidig usikkerhet i forhold til verdien av penger, som i seg selv blir en kilde til prisfluktuasjoner. Alle individuelle markeder som korn, kjøtt, olje, aksjebørser osv. har veldig tydelige større fluktuasjoner(volatilitet) under inflasjonære pengesystem. Høyere usikkerhet og risiko er dermed en av de negative effektene av monetær inflasjon.

Den fjerde effekten er at den forvrir forholdet mellom investering og konsum. Dette er i hovedsak en effekt som fremkommer av at monetær inflasjon skapes via en ekspansjon av kreditt, dette senker dermed markedsrenter og tilsynelatende virker det som mer sparing er tilgjengelig. Prissignalet indikerer at man nå kan spare mindre og forbruke mer, ettersom en høyere rente er et tegn på at sparing belønnes, at alternativkostnaden ved å ikke spare blir høyere. Ettersom monetær inflasjon er vedvarende får vi under dagens fiat pengesystem en stadig voksende gjeldsbyrde, som lar ulønnsomme foretak ekspandere og lar myndighetene låne langt over deres evne. Det gjør dermed foretak mindre solide og staten langt mindre responsive til deres befolkningen.

Den femte effekten er at inflasjon treffer spesielt langsiktig sparing i form av kontanter som er fundamentet for økonomisk vekst og sikkerhet. En som sparer for pensjon og forventer å gå av med den i 2043, vil gitt en prisstigning på 2,5 % som er det offisielle målet i Norge måtte spare 2 kroner for krone man skal gå av med i pensjon. Som vi har sett er KPI eller et generelt prisnivå et snevert og misvisende mål for inflasjon. Den konstante veksten i penger og kreditt er den virkelige inflasjonen, og den er som regel mellom 5– 15 % og har vært så høy som 20 %i 2007.

Den sjette effekten er skatteforvridninger som forekommer pga inflasjon. Gregory Mankiw tok opp skattevridninger av inflasjon, hvor enkelte skattebetalere som er en større byrde enn det som har lovlig blitt vedtatt. Men et problem er at han gir inntrykk av at om de tok høyde for inflasjon, så ville dette være løst. Problemet er igjen at inflasjon er ikke nøytral og han operer med at de er nøytrale og bare hever prisnivået. Det kan best ses i eksemplet om moms eller merverdiavgiften, og konjunkturer. Ettersom momsen må avanseres ved hvert produksjonsledd, så vil den inflasjonære perioden av en konjunktur heve hvor mye som betales i moms i ett ledd som er langt unna den endelige varen og i den deflasjonære perioden av konjunktur vil disse inntektene synke drastisk ettersom de ikke blir solgt. Inflasjon vil dermed kunstige heve beskatningen når man har en skatt som moms.
Et annet viktig eksempel er progressiv beskatning og inflasjon, ved hjelp inflasjonen dyttes man stadig opp i høyere skatteklasser selv om ens virkelige inntekter i form av varer og tjenester ikke stiger. Dette forekommer om man antar at inflasjon er nøytralt eller ikke, hovedforskjellen ligger i hvor stor man tror inflasjonen er.

Referanser

[1] Hva vet vi om inflasjon ? (1982) s.13
[2] Se f.eks ”The Economic Consequences of Peace” , ”Tract on Monetary Reform”.
[3] Det er sant at Friedman fremmet veksten i pengemengden som et pengepolitisk mål, men det var mer som et mål for å etablere langsiktig “prisstabilitet” altså en stabil eller stabilt vekst i prisnivået eller KPI. Se f.eks ” Accomplishing the first task will contribute to this objective,but there is more to it than that. Our economic system will work best when producers and consumers, employers and employees, can proceed with full confidence that the average level of prices will behave in a known way in the future-preferably that it will be highly stable.” – The role of monetary policy, AER 1968, Milton Friedman
[4] Principles of Economics 6th Edition – Gregory Mankiw, side 656 – 665
[5] Inntekt og velstandsulikhet er ikke nødvendigvis et onde. Retorisk kan vi si at om en velstående person flyttet til Norge imorgen, så ville velstanden i Norge vært skjevere fordelt. Men dette tilfellet angår en spesifikk politikk som forårsaker velstandsulikhet.

Om Aman

Aman er en økonomistudent ved Universitet for Miljø og Biovitenskap. Han har vært med å grunnlegge det norske Mises Instituttet. Send han e-post.
Dette innlegget ble publisert i Artikkel. Bokmerk permalenken.

Legg igjen en kommentar