Hva er inflasjon ?

Definisjonen varierer meget fra moderne makroøkonomi, klassisk og østerriksk økonomi. Fra et østerriksk synspunkt er den mest passende definisjon at inflasjon er en økning i mengden penger, som ikke er matchet med en tilsvarende økning i etterspørselen etter penger.
Mens den vanligste «vedvarende vekst i det generelle prisnivået» er dermed en altfor smal og misvisende definisjonen.
Den klassiske definisjonen på inflasjon var alltid en økning i mengden penger,og det ble påtenkt at en økning i mengden penger udekket av produksjon ville blant annet føre til høyere priser. Det er den mer korrekte definisjonen i følge den østerrikske tradisjonen, ettersom det er en årsaksforklaring.

Ettersom definisjonen varierer, er det viktig og vite hva de forskjellige definisjonene er og deres relative styrker og svakheter før man velger en definisjon. For å velge en god definisjon bør også fenomenet vi er interessert i kort forklares.

Inflasjonens prosess
1. Pengemengden økes
En utvidelse av mengden penger fører til at alle i samfunnet har mer penger. Penger som ellers ville ha gått til kontantbeholdninger, investering eller konsum blir nå dekket først av den større mengden penger. Menneskene eller aktørene i samfunnet har nå mer penger tilgjengelig for investering eller konsum.

2. Medfører relativ prisstigning
Penger, som alle andre varer i en markedsøkonomi, styres av tilbud og etterspørsel. Når tilbudet av penger øker eller etterspørselen synker, så faller prisen på penger. Faller prisen på penger, så må det bety at prisen på varer øker. Dette er prisstigningen.
Når etterspørselen øker eller tilbudet synker, så stiger prisen på penger.
Dermed når tilbudet øker uten at annet endrer seg, vil prisen på penger synke og det tilsvarer altså en økning i priser. På en annen måte kan man beskrive det som at prisen på penger relativt synker, og dens kjøpekraften relativt svekkes i forhold til hva den ellers ville ha vært uten en økning i pengemengden.

De konkurrerende definisjonene
En økning i pengemengden
Dette er den tradisjonelle og historisk sett mest vanlige definisjonen, og den dekker den bredeste mulige oppfatningen av inflasjon.
Det positive ved denne definisjonen er at det fanger essensen av fenomenet som foregår og årsaken.
Det er samtidig den mest klare definisjonen på inflasjon, som ikke avhenger av noen tvetydige konsept for å identifisere inflasjon. Til den grad en aktør i en økonomi øker mengden penger enten ved å trykke flere sedler, grave opp mer gull eller lager bankkontoer akseptert som penger , så tilegner den aktøren seg pengeenheten og kjøpekraft ovenfor varer og tjenester tilbudt i den økonomien. Dette skjer da på bekostningen av aktørene som allerede eier penger i den økonomien.

Det eneste negative med denne definisjonen er at det sidestiller en økt produksjon av en vare under et varebasert pengesystem(gull, sølv, korn osv.) med en økning av penger under papirpengesystem enten i form av dagens statlige papirpenger eller substitutter for penger(bankkontoer, sjekker, banksedler osv.). En økning av en vare skiller seg fra en økning av pengemengden som alene brukes som penger først og fremst fordi en økning av varer tilfører samfunnet mer velstand, det skaper flere konsumvarer uten å frata noen annen person sine eiendeler.
En økning av korn, i en økonomi hvor korn brukes til penger, kan benyttes til mat, dyrefôr osv. En økning av gull, i en økonomi hvor gull brukes til penger, kan benyttes til smykker, elektronikk osv. Det kan da være tilfeller hvor mengden penger øker, under et varebasert pengesystem og siden det blir direkte konsumert som varen den er, så påvirker det ikke pengenes verdi.
I motsetning kan en økning av mengden penger under et papirpengesystem enten i form av substitutter, eller statlige papirsedler bare brukes som et byttemiddel. En økning vil da fullt ut bare frata alle andre eiere av penger den kjøpekraften som de holdt, og ettersom penger sin eneste nytte under det systemet er som et byttemiddel vil eierne av penger være frarøvet deres eiendeler. Bare i tilfellet hvor folk sin etterspørsel etter penger stiger meget, kan en økningen av penger under et papirpengesystem ikke frata andre deres kjøpekraft.

Et videre viktig skille mellom økninger av en vare under et varebasert pengesystem og av byttemiddelet under et papirpengesystem er at det tidligere er konkurransebasert fremdrevet med kostnader knyttet til dens produksjon, mens i det siste tilfellet uten noen kostnad eller naturlige begrensninger knyttet til dens produksjon.
Under et varebasert system kan alle eiere eller produsenter av varen, øke mengden og de vil først slutte å gjøre det når den marginale nytten tilsvarer den marginale kostnaden ved å gjøre det. Under et varebasert pengesystem med blant annet gull, vil det altså ikke være gullproduksjon som styrer pengemengden, men etterspørselen etter penger som styrer produksjonen av gull.

Dette definisjonen er likeså den mest vanlige definisjonen av inflasjon i den østerrikske skolen, og er i tråd med generell pristeori.

En økning i pengemengden utover økt produksjon
Dette er den andre definisjonen som har vært mest utbredt i den østerrikske tradisjonen, og den gjør opp for defektene i definisjonen ovenfor.
Denne definisjonen plukker opp både hvordan:

1. En økning i mengden av en vare under et varebasert pengesystem, trenger ikke medføre noen endringer i pengenes kjøpekraft. Dette fordi den økte mengden varen kan muligens benyttes som et gode i seg selv.

2. Det at en voksende økonomi, kan til en viss grad absorbere en økning i pengemengden ved å produsere mer varer og at dette medfører ingen absolutt prisstigning, selvom det fortsatt medfører en relativ prisstigning.

3. Det at en økt etterspørsel etter penger, kan i tilfelle ved store økninger i pengemengden motarbeide tilsvarende nedganger i pengeenhetens kjøpekraften eller den såkalte «objektive utvekslingverdien» som kan teoretisk forbindes med det «generelle prisnivået».

Mises definerte i 1912 inflasjon slik:
«Ved teoretisk undersøkelse er det bare en mening som rasjonelt kan tilleggs uttrykket «Inflasjon». En økning i mengden penger, som ikke tilsvarende motarbeides av en økning i etterspørselen etter penger, slik at en nedgang i pengenes objektive bytte-verdi av penger må oppstå»

Dette er også definisjonen som ligger nærmest, hele tilbud-etterspørsel framgangsmåten ovenfor penger som er meget viktig i den østerrikske tradisjon av pengeteori.


Figur: som viser forskjellige krefter som kan virke inn på kjøpekraften til penger i den tradisjonelle ”tilbud/etterspørsel” framgangsmåten til Mises

Pris-stigning
Dette er den mest utbredte definisjonen i moderne makroøkonomi og vant frem spesielt etter monetarismens fremgang(1920-årene) og senere som den ekslusive definisjonen under den «keynesianske revolusjon»(1940-årene).

Den definerer inflasjon som:
«Inflasjon er vedvarende vekst i det generelle prisnivået. Inflasjon er det samme som et fall i verdien av penger, det vil si at man får mindre varer enn før for en bestemt pengesum.» – fra wikipedia 19.mai 2013.

Det er en rekke problemer med denne populære definisjonen:

1. Prisstigninger alene er ikke inflasjon
– Priser fluktuerer
Definerer man «inflasjon» som prisstigninger, så er det et problem. Det gir implisitt inntrykk av at det er noe som stabile priser man kan si den stiger over. Men slik som vi har sett, fungerer penger som andre varer etter tilbud/etterspørsel og tilbudet utgjøres av pengemengden mens etterspørselen utgjøres av villighet av aktører til å eie penger.
Det betyr at for at prisstigninger skal være inflasjon, så må etterspørselen etter penger være stabil på et vis. Men etterspørselen etter penger er ikke stabil, den er i konstant fluks og påvirkes av hvordan folk kan oppbevare penger, betalingsmetoder, når de lønnes og forventninger.
Forventninger er spesielt viktig, ettersom tidligere omtalt i pengeteori er at folk eier penger på grunn av fremtidig betalinger som vil gjøres. De vil da ønske å holde nok penger slik at de er sikre på at de kan betale alle nødvendige uforventede betalinger.

2. «Absolutte» pris-stigninger ignorerer relative pris-stigninger
Et annet og meget viktig problem er at å måle absolutte pris-stigninger ignorerer en rekke meget viktig ting, Det tar utgangspunkt i enkelte priser, slik de fremstår idag f.eks:
1 banan = 5 kr
1 Eple = 3 kr
1 Iphone 4g = 4 kr
1 bok = 35 kr

Indeks/ «Pris nivå» = 11,75

De ønsker så å bruke denne informasjonen til å sammenligne dagens priser med prisene om et senere tidspunkt. Det er tre problemer med dette, for det første så ville pengene kanskje vært mer verdt om ingen økninger hadde funnet sted ved at all økt etterspørsel kunne bare tilfredsstilles ved å selge varer/tjenester imot penger, for det andre så er det problematisk å sammenligne et lignende produkt med annet og for det tredje kan inflasjon av pengemengden påvirke relative prisforhold slik at det «generelle prisnivået» ikke har steget men priser som påvirker spesielt enkelt individer og grupper sin levestandard.

Noen eksempler kan være at ved en økning i pengemengden som møtes med en økt etterspørsel etter penger, vil likevel eierne av pengene fratas den økte kjøpekraften som ville kommet av enten en økning i etterspørsel etter penger alene eller en økt produksjon av varer/tjenester som ofte refereres til som produktivitets-deflasjon(som vi observerer i elektronikk markedet de siste årene). Pengene ville vært relativt mer verdt om ingen økning i mengden penger hadde funnet sted.

La oss si at på grunn av forbedringer i teknologien, så har Iphone 4 blitt overgått og dens pris har sunket til 2 kr. Likedan har bokproduksjon blitt mer effektiv, og den samme boken koster 30 kr. Men i den samme tidsperioden har mengden penger blitt økt med 11 %, og denne økningen er kommet ut i sirkulasjon.
Våre statistikere i SSB noterer så de nye prisene på varer som er blitt følgende:
1 banan = 8 kr (5)
1 Eple = 7 kr (3)
1 Iphone 4g = 2 kr (4)
1 bok = 30 kr (35)

Indeks / «Pris nivå» = 11,75

Nå i vår meget enkle økonomi med bare fire priser, har prisen på bananer og epler nærmest doblet seg mens prisen på iphones og bøker har sunket. Selve indeksprisen er fortsatt 11,75 (altså gjennomsnittet av alle priser), men penger har blitt trykket og priser på flere varer har økt.
Ifølge makroøkonomer har vi ikke hatt inflasjon etter deres definisjon ettersom indeksen av priser ikke har steget, mange av de og spesielt myndighetene ønsker tom. at vi skal akseptere indeksen som en indikator på «levekostnader». Men dette ignorerer det som er mest viktig i en økonomi, nemlig relative priser og det antar at vi alle konsumerer en gjennomsnittsandel av det samme.

Men en nedgang i levestandarden har funnet sted, de som konsumerer bananer og epler har sett deres realinntekt synke. Det har foregått en omfordeling imellom menneskene i denne økonomien, ifra de som eide og måtte selge varer, tjenester eller arbeidskraft (en type tjeneste) for penger og over til de som kunne lage disse pengene ut av intet og motta det først og bruke det før priser har forandret.

Priser i forhold til hverandre, relative priser, har forandret seg og det har negativt påvirket levestandarden til enkelte individer i samfunnet.
3. Det eksisterer ingen «generell prisnivået»

Ideen om prisnivået benyttes en del i Mises, Rothbard og andre Østerrikske lærebøker under navnet kjøpekraften til penger. Men forskjellen her er at de vurderer hovedsakelig penger sin verdi i forhold til spesifikke priser og dette bedømmes utifra hva den enkelte konsument benytter pengene sine på. De forsøker ikke framstille eller opprette en ny pris, basert på pris statistikk, som ingen virkelig konsument kjøper og referere til dette som prisnivået. Kjøpekraften er simpelthen ikke objektivt målbar. Vi kan, om vi hadde alle priser, både formelle og uformelle over tid kunne observert at disse prisene steg eller sank. Men om enkelte steg og andre falt, ville vi ikke visst om kjøpekraften virkelig har synket eller ikke. Om alle prisene steg, så ville vi likevel ikke visst til hvilken grad kjøpekraften har synket.

Det er også implisitt her at penger sin verdi skal være konstant, men som med alle andre varer varierer penger sin kjøpekraft med kjøpsatferd til individene som benytter pengene. Akkurat som det ikke bør forventes at priser vil være konstante, er det ingen grunn til å forvente at priser generelt vil være konstante.

Eksistensen av et målbart prisnivået krever også en generalisering av kjøpsatferd. Det krever en generell ”handlekurv” for ethvert individ i samfunnet. Men det er også en feilslutning og vil nødvendigvis gi feilaktige resultat. Dette er fordi det eksisterer ingen ”generell konsument” som kjøper det alle kjøper, og empirisk sett kan vi si at ikke alle kjøper det samme. Den viktigste omfordelingen av velstand som inflasjon av pengemengden skaper er dermed skjult for en slik måling.

Ideen om det «generelle prisnivået» tilslører det at produkter forandrer seg over tid. En banan produseres med andre kvaliteter i dag enn i går(og i Spania med andre metoder enn i Guatemala), og er ikke simpelthen en banan. En Iphone 4 blir etterhvert byttet ut med en Iphone 5, men de kvalitative forskjellene mellom modellene kan ikke måles kvantitativt.
Om man forsøker å indeksere disse produktene, enn å bare lese deres priser direkte av og sammenligne hver dag/måned/år så vil problemet bli enda større.

4. Umulig å skille prisendringer utifra sin årsak

Et siste poeng imot ideen om et prisnivå og generelt forsøk på å måle prisnivået er at man ikke kan skille prisendringer etter årsak. Det vil si at de teoretikerne som vil måle verdien på penger har ingen metode som lar dem vitenskapelig skille hvorvidt en prisendring oppstår fordi etterspørsel genuint endres vekk fra det produktet eller produktivitet øker for produksjonen av en vare, eller om det har sitt opphav i den økte mengden penger.

Flere forespråkere av KPI og lignende prisindekser har dermed antatt at en prisøkning/nedgang med sitt opphav i økt/lavere tilbud eller økt/lavere etterspørsel etter individuelle varer vil jevne seg ut. Det vil si at en prisstigning på brød, vil resultere i lavere etterspørsel etter andre varer for å kjøpe like mye brød eller lavere etterspørsel etter brød som trekker prisen ned og dermed ikke har noen helhetlig effekt på prisnivået. Problemet er at det er ingen grunn til at disse endringene vil være proporsjonale, nemlig at en høyere brød pris vil medføre tilsvarende lavere priser andre steder i økonomien og heller ikke at disse endringene vil være proporsjonale ifølge prisindeksen.

Man kan aldri skille observasjoner av transaksjoner utført med penger fra sin monetære natur, og dermed isolere alene prisstigninger. Da må enten forutsettes at økonomen(eller statistikeren) kjenner til den underliggende strukturen av priser uten penger, uten å ha noen gang observert den.

Om Aman

Aman er en økonomistudent ved Universitet for Miljø og Biovitenskap. Han har vært med å grunnlegge det norske Mises Instituttet. Send han e-post.
Dette innlegget ble publisert i Artikkel. Bokmerk permalenken.

Legg igjen en kommentar