Læresetningen – Henry Hazlitt


Opprinnelig publisert som kapittel 1 i en oversettelsen av «Economics in One Lesson»som ble kalt «Sosialøkonomi er sunn fornuft»(1952),oversatt av Kåre Willoch.

Sosialøkonomien blir forfulgt av flere feilslutnin­ger enn noe annet fag menneskene kjenner. Det er ingen tilfeldighet. Fagets iboende vanskeligheter ville i alle fall vært store nok, men de forøkes tusenfold ved en faktor som er uvesentlig i, for eksempel, fysikk, matematikk eller medisin — inn­leggene for egne særinteresser. Mens hver gruppe har visse økonomiske interesser felles med alle an­dre grupper, har hver gruppe også, som vi skal se, interesser som strider mot de andre gruppenes. Mens visse offentlige tiltak i det lange løp vil gagne alle, vil andre tiltak bare gagne én gruppe på alle andre gruppers bekostning. Den gruppe som ville få fordel av slike tiltak, vil argumentere godt og iherdig for dem, fordi den er så direkte interessert i dem. Den vil leie de skarpeste ånder som er til salgs til å ofre all sin tid på å legge frem gruppens sak. Til slutt vil den enten overbevise publikum i sin almin­nelighet om at dens sak er god, eller gjøre problemet så rotete at klar tenkning om emnet blir nesten umulig.

I tillegg til disse endeløse innleggene for egen­interessen, er det en annen viktig faktor som avler nye økonomiske villfarelser hver dag. Det er men­neskenes hårdnakkede tendens til bare å se de umid­delbare virkningene av en gitt politikk, eller dens virkninger bare for en spesiell gruppe, og å for­sømme å undersøke hva de langsiktige virkningene av en slik politikk vil bli, ikke bare for denne spe­sielle gruppen, men for hele samfunnet. Det er den feil å overse virkningene i annen omgang.

I dette ligger nesten hele forskjellen mellom god og dårlig sosialøkonomi. Den dårlige økonom ser bare det som straks faller i øynene; den gode øko­nomen ser også bak dette. Den dårlige økonom ser bare de direkte følgene av en foreslått fremgangs­måte; den gode økonom ser også på de mer lang­siktige og indirekte konsekvensene. Den dårlige øko­nom ser bare hva virkningene av en gitt politikk er blitt eller vil bli for en spesiell gruppe; den gode økonom spør også hvilke virkninger politikken vil få for alle andre grupper.

Forskjellen kan synes selvfølgelig. Den forholds­regel å undersøke en gitt politikks følger for alle kan synes elementær. Vet da ikke alle fra sitt eget privatliv at det finnes alle slags nydelser som er deilige i øyeblikket, men slutter med en ulykke? Vet ikke hver eneste liten gutt at hvis han spiser for meget søtsaker blir han syk av det? Vet ikke fyren som drikker seg full at han vil våkne neste morgen med en fryktinngydende mave og et forferde­lig hode? Vet ikke alkoholikeren at han ødelegger le­veren og forkorter livet sitt? Vet ikke en Don Juan at han utsetter seg for all slags risiko, fra penge- utpresning til smitte? Til slutt, for å bringe det til det økonomiske, men fremdeles private område, vet ikke en dagdriver og et ødeland, selv midt i sin nydelsesrike og ubundne tilværelse, at han går mot en fremtid i gjeld og fattigdom?

Likevel, når vi kommer inn på det sosialøkono­miske område, blir disse elementære sannhetene over­sett. Det finnes menn som i dag ansees som glimrende økonomer, som er meget mot sparing og anbefaler ødsling i største stil som veien til økonomisk red­ning. Og når noen peker på hva følgene av en slik politikk vil bli i det lange løp, svarer de flåsete, som en ødsel sønn kunne svare en advarende far: «I det lange løp er vi alle døde.» Og slike over­fladiske, kvikke bemerkninger går som rammende uttrykk for klare tanker og den modneste visdom.

Men tragedien er at vi tvert imot allerede lider under de langsiktige følger av politikken i fjern eller nær fortid. I dag er allerede det imorgen som de dårlige økonomer ville ha oss til å overse igår. De langsiktige følger av noen økonomiske tiltak kan komme til å vise seg på få måneder. Andre åpenbarer seg kanskje ikke på mange år. Andre igjen viser seg kanskje ikke på årtier. Men i hvert eneste tilfelle er disse langsiktige følger nedlagt i den politikk det er tale om, så sikkert som at høns var i egget, blomsten i frøet.

Fra dette synspunkt kan derfor hele sosialøkono­mien reduseres til en enkelt irettesettelse, og denne irettesettelsen kan reduseres til en eneste lære-setning. Det som er kunsten i sosialøkonomien er å se ikke bare på de øyeblikkelige, men også på de mer langsiktige virkningene av enhver handling eller politikk; den består i å ettersøke følgene av denne politikken ikke bare for èn gruppe men for alle grupper.

 

Ni tiendedeler av de økonomiske feiltagelsene som gjør så stor skade i verden i dag skyldes at denne satsen er blitt oversett. Alle disse villfarelsene stam­mer fra en av de to sentrale feil, eller fra begge: Den å se bare på de øyeblikkelige følgene av en handling eller et forslag, og den å se på følgene bare for en spesiell gruppe, mens andre grupper oversees.

Det er naturligvis riktig at den motsatte feil også er mulig. Når vi betrakter en politikk må vi ikke bare konsentrere oss om dens følger på langt sikt for samfunnet som helhet. Det er den feil de klas­siske økonomene ofte gjorde. Den resulterte i en viss forherdethet overfor skjebnen til grupper som straks ble rammet av en politikk eller en utvikling, som viste seg å bli gagnlig i det lange løp og for hele samfunnet sett under ett.

Men det er forholdsvis få som gjør denne feilen i dag; og dette fåtall består vesentlig av fagøkono­mer. Den langt hyppigste feil i dag, en feil som dukker opp igjen og igjen i nesten hver eneste sam­tale som berører sosialøkonomiske spørsmål, feilen fra tusen politiske taler, den sentrale (bevisste eller ubevisste) feil i den «nye» sosialøkonomien, er å konsentrere seg om de kortsiktige virkningene av en politikk for spesielle grupper, og å se bort fra eller forminske langtidsvirkningene for samfunnet

som helhet. De «nye» økonomene smigrer seg med at dette er et stort revolusjonerende frem­skritt fra de «klassiske» og «ortodokse» økonomenes metoder, fordi de førstnevnte tar i betraktning korttids-virkninger som de sistnevnte ofte overså. Men når de selv overser eller setter til side langtids­virkningene, gjør de en feil som er meget alvorligere. De ser ikke skogen for sine nøyaktige og grundige undersøkelser av de enkelte trær. Metodene og slut­ningene deres er ofte dypt reaksjonære. Noen ganger blir de overrasket over i finne seg selv i overens­stemmelse med det syttende århundres merkan­tilisme. De begår faktisk alle de gamle feilene (eller ville begå dem, dersom de ikke var så inkonse­kvente), som vi håpet de klassiske økonomene hadde kvittet oss med en gang for alle.

Det blir ofte tungsindig bemerket at de dårlige økonomene er flinkere til å fremstille sine feilslutninger for publikum enn de gode økonomene er til å framstille sine sannheter. Det blir ofte klaget over at demagoger kan virke mer tillitvekkende når de .egger frem økonomisk nonsens fra en talerstol, enn de rettskafne menn som prøver å vise hva som er i veien med tøvet. Men den egentlige grunn til dette burde ikke være vanskelig å forstå. Grunnen er at demagogene og de dårlige økonomene legger frem halve sannheter. De taler bare om den øyeblikkelige virknmgen av en foreslått politikk, eller bare om dens følg er, for en enkelt gruppe. De kan ofte ha rett i det de sier om dette. I disse tilfellene består svaret i å vise at den foreslåtte politikken også vil få mer langsiktige og mindre ønskelige virkninger, eller at den bare kan gagne én gruppe på alle andre gruppers bekostning. Svaret består i å rette den halve sannheten og å gjøre den fullstendig med den andre halvdelen. Men å betrakte alle de viktigste virkningene for alle av en foreslått kurs, fordrer ofte en lang, innviklet og kjedsommelig kjede av resonnementer. Størstedelen av publikum finner det vanskelig å følge disse resonnementene og begynner snart å kjede seg og bli uoppmerksomme. De dårlige økonomene gir en tilsynelatende fornuftig grunn for denne intellektuelle svakhet og dovenskap ved å for­sikre publikum at det ikke engang behøver å forsøke å følge med i resonnementene eller dømme dem etter det de er verd, fordi de bare er «klassisisme» eller «la skure-politikk» eller «kapitalistiske unnskyldnin­ger», eller et eller annet skjellsord som måtte slå dem som effektivt for anledningen.

Vi har nå vist læresetningens art, og arten av de syndene som begåes mot den, i abstrakte uttrykk. Men læresetningen vil ikke bli fullstendig forstått, og feiltagelsene vil fremdeles ikke bli kjent igjen, med mindre de belyses med eksempler. Ved disse eksemplene kan vi bevege oss fra de enkleste pro­blemene i sosialøkonomien til de mest innviklede og vanskelige. Ved dem kan vi lære å oppdage og unngå først de groveste og mest håndgripelige feilslutnin­ger, og til slutt noen av de mest spissfindige og listige. Den oppgaven skal vi gå over til nå.

Dette innlegget ble publisert i Artikkel. Bokmerk permalenken.

Ett svar til Læresetningen – Henry Hazlitt

  1. Tilbaketråkk: Det knuste vinduet « Ludwig von Mises-instituttet i Norge

Legg igjen en kommentar