Maskinenes forbannelse

Opprinnelig publisert som kapittel 4 i en oversettelsen av «Economics in One Lesson»som ble kalt «Sosialøkonomi er sunn fornuft»(1952),oversatt av Kåre Willoch.

Blant de mest seiglivede av alle sosialøkonomiske synsbedrag er troen på at maskinene alt i alt skaper arbeidsløshet. Tilintetgjort tusenvis av ganger, har det reist seg igjen nye tusenvis av ganger av sine egne ruiner, like hardført og levedyktig som noen­sinne. Hver gang det er en langvarig massearbeids­løshet får maskinene skylden på ny. Denne vill­farelsen er fremdeles grunnlag for fagforeningenes opptreden på mange områder. Folk godtar en slik opptreden, fordi de enten i bunn og grunn tror at fagforeningene har rett, eller fordi de er for forvir­ret til å forstå akkurat hvorfor de tar feil.

Troen på at maskiner frembringer arbeidsløshet fører til fullstendig meningsløse slutninger, hvis den dyrkes med noen logisk konsekvens. Etter den må vi ikke bare forårsake arbeidsløshet med hvert ene­ste teknisk fremskritt vi gjør i dag, men stenalder- mannen må ha frembrakt arbeidsløshet med de før­ste forsøkene han gjorde på å spare seg selv for unødvendig slit og svette.

For ikke å gå lenger tilbake, la oss vende oss til Adam Smith’s The Wealth of Nations, utgitt i 1776. Det første kapitlet i denne bemerkelsesverdige boken er kalt «Om arbeidsdelingen». På annen side av dette første kapitlet forteller forfatteren oss at en arbeids­mann som ikke kjente til bruken av maskiner i nåle- fabrikasjonen «knapt kunne lage en nål om dagen, og sikkert ikke kunne lage tyve,» men at han ved bruk av maskiner kan lage 4 800 nåler om dagen.

Så dessverre, allerede på Adam Smith’s tid hadde maskinene kastet fra 240 til 4 800 nålemakere ut i arbeidsløshet for hver de beholdt. I nålemakerindu- strien måtte det allerede da være 99,98 prosent ar­beidsløshet, hvis maskinene bare kastet folk ut av arbeid. Kunne forholdene bli svartere?

Forholdene kunne bli svartere, for den industrielle revolusjon var bare i sin barndom. La oss se på noen av begivenhetene og utsiktene under denne re­volusjonen. La oss for eksempel se på hva som hendte i strømpeindustrien. Da nye strømpevever ble innført, ble de ødelagt av håndverksarbeiderne (over 1000 i et enkelt oppløp). Hus ble brent, opp­finnerne ble truet og tvunget til å rømme for livet, og ro og orden ble ikke endelig gjenopprettet før det ble tilkalt militær, og de ledende fredsforstyr- rerne enten var blitt deportert eller hengt.

Nå er det viktig å huske på at i den utstrekning opprørerne tenkte på sin egen øyeblikkelige eller endog fjernere fremtid, var deres motstand mot ma­skinen begrunnet. William Felkin forteller oss så­ledes i sin History of the Machine-Wrought Hosiery Manufactures (1867) at de fleste av de 50 000 en­gelske strømpestrikkeme og deres familier ikke kom seg helt ut av den hunger og elendighet innføringen av maskinen førte med seg på de neste førti år. Men

opprørerne tok feil i den utstrekning de trodde, slik som de fleste av den utvilsomt gjorde, at maskinen trengte ut arbeiderne for bestandig. Før slutten av det nittende århundre beskjeftiget strømpeindustrien nemlig minst hundre mann for hver mann den be­skjeftiget ved århundrets begynnelse.

Arkwright fant opp sin spinnemaskin for bomull i 1760. På den tiden anslo en at det var 5 200 spin­nere i England som brukte rekker. og 2 700 vevere. Alt i alt regnet en altså med 7 900 beskeftigede i produksjonen av bomullstøyer Innføringen av Ark­wright’s oppfinnelse ble møtt med motstand med den begrunnelse at den truet arbeidernes levebrød, og motstanden måtte overvinnes med makt. Men i 1787, 27 år etter at oppfinnelsen ble kjent — viste en parlamentsundersøkelse at antallet personer beskjef­tiget med spinning og veving av btmull hadde vokst fra 7 900 til 320 000, en økning på 4 400 prosent Hvis leseren vil rådspørre en slik bok som Recent Economic Changes av David A. Wells, utgitt i 1889, vil han finne steder som. når unntas de tidspunkter og absolutte mengder som nevnes, godt kunne vært skrevet av vår tids teknikkfryktere (hvis jeg får lage et nytt ord). La meg sitere noen få:

I løpet av de ti årene fra 1870 til og med 1880 økte den britiske handelsflåter sine transporter bare til og fra utenlandske havner med hele 22 000 000 tonn …. likevel hadde antallet menn beskjeftiget med å drive denne store transportvirksomheten sun­ket i 1880, sammenlignet med 1870, i et omfang av omtrent 3 000 (novaktig 2 900). Hva kom det av? Innføringen av dampvinsjer og kornelevatorer på brygger og i dokker, anvendelsen av dampkraft, o.s.v

I 1873 kostet Bessemer-stål 400 kroner pr. tonn i England, der prisen ikke var unødig høy på grunn av beskyttelsestoller; i 1886 ble det produsert og solgt med fortjeneste i samme land for under 100 kroner pr. tonn. På samme tid er Bessemer-ovnens årlig produksjonskapasitet blitt firedoblet, uten noen økning, men heller med en nedgang i det arbeidet som trenges

Det Statistiske Byrå i Berlin har anslått yteevnen til de dampmaskinene verden allerede har i arbeid i 1887, til likeverdig med yteevnen til 200 000 000 hester, hvilket igjen vil si ca. 1000000000 mann, eller minst tre ganger jordens arbeidende befolkning….

En skulle tro at dette siste tallet skulle fått Mr. Wells til å stoppe opp litt, og undre seg på hvorfor det i det hele tatt var noen beskjeftigelse igjen i verden i 1889; men han bare trakk den slutning, med undertrykt pessimisme, at «under slike forhold kan industriell overproduksjon komme til å bli varig».

I nedgangsårene omkring 1932 begynte hele spillet med å gi maskinene skylden for arbeidsløsheten, på nytt igjen. Læresetningene til en gruppe som kalte seg teknokratene spredte seg i løpet av få måneder, som ild i tørt gress over hele landet. Jeg skal ikke trette leseren med å gjenta alle de fantastiske tal­lene denne gruppen opererte med, og heller ikke med beriktigelser for å vise hvorledes forholdene virkelig var. Det er nok å si at teknokratene gikk tilbake til den feiloppfatning at maskiner gjør arbeidere overflødige for bestandig. De gikk tilbake til denne feiloppfatningen i all dens opprinnelige renhet — bortsett fra at de i sin uvitenhet la fram denne feilen som en ny og revolusjonerende oppda­gelse av dem selv. De var ganske enkelt enda en illustrasjon til Santayana’s aforisme at de som ikke kan huske fortiden er dømt til å gjenta den.

Teknokratene ble til slutt ledd ut av verden; men læresetningen deres, som er eldre enn dem, henger igjen. Den viser seg i hundrevis av regler og me­toder som fagforeningene bruker for å skape eller opprettholde unødvendige jobber. Og disse reglene og metodene godtas og bifalles til og med, på grunn av den forvirringen som rår blant folk på dette området.

I et vitnemål på vegne av De Forenede Staters Justisdepartement for Den Midlertidige Nasjonale Økonomiske Komité (bedre kjent som TNEC, etter forbokstavene i den amerikanske betegnelsen) i mars 1941, ga Corwin Edwards uttallige eksempler på bruk av slike metoder fra fagforeningenes side. Elektrikerforbundet i New York ble anklaget for å ha nektet å installere elektrisk utstyr laget utenfor staten New York, med mindre utstyret ble tatt fra hverandre og satt sammen igjen på arbeidsplassen. I Houston, Texas, ble rørleggermestrene og rørleggernes fagforening enige om at rør som var laget helt ferdige til legging, bare skulle bli lagt av fag­foreningens medlemmer hvis gjengene ble kuttet av i en ende av røret og nye gjenger laget på arbeids­plassen. Forskjellige lokalforeninger av malerfor­bundet la restriksjoner på bruken av male-pistoler, restriksjoner som i mange tilfelle bare tok sikte på å skape mer arbeide ved å gjøre det nødvendig å bruke den langsommere metoden å male med kost. En lokalforening av transportarbeiderforbundet for­langte at hver lastebil som kom til New York by skulle ha en sjåfør fra stedet i tillegg til den sjå­føren som allerede ble brukt. I forskjellige byer forlangte elektrikernes fagforeninger at hvis det skulle brukes midlertidig lys eller kraft til et bygge- eller anleggsarbeid, måtte det være en full-tids vedlikeholdselektriker på stedet. Denne elektrikeren skulle ikke ha lov til å utføre noe elektrisk installasjonsarbeid. Om denne regelen sa Mr. Edwards at den «ofte innebærer at en må ansette en mann som tilbringer dagen med å lese eller legge kabal og ikke gjør noe utenom å skru på en bryter ved ar­beidstidens begynnelse og slutt.»

En kunne fortsette med å nevne slike «arbeids- skapende» metoder på mange andre områder. På jernbanene krever fagforeningene at det blir brukt fyrbøtere på lokomotivtyper som ikke trenger dem. På teatrene forlanger fagforeningene bruk av scene- skiftere også til stykker hvor sceneskifting ikke forekommer. Musikernes fagforening krever at det blir ansatt reservemusikere eller endog hele orkestre i mange tilfelle der det bare trengs grammofon­plater.

2.

En kunne samle sammen berg av tall for å vise hvor kraftig fortidens teknikkfryktere tok feil. Men det ville ikke være til noen nytte, med mindre vi forsto klart hvorfor de tok feil. For statistikk og historie er verdiløs i sosialøkonomien uten i forbindelse med en grunnleggende deduktiv forståelse – hvilket i dette tilfellet vil si en forståelse av hvorfor de følger vi har sett av innføringen av maskiner og andre arbeidssparrende metoder måtte inntreffe. Hvis ikke vil teknikkfrykterne hevde (slik som de faktisk hevder når en peker på at spådommene til forgjengerne deres viste seg å stride mot fornuften): ”Alt det der kan ha vært riktig nok i fortiden, men i dag er forholdene fundamentalt forandret; og nå har vi rett og slett ikke råd til å utvikle noe mer arbeidssparende maskineri.” Mrs Eleanor Roosevelt skrev faktisk følgende i en avisartikkel av 19.september 1945, som ble offentliggjort i et stort antall aviser: ”Vi har i dag nådd et punkt der arbeidssparende oppfinnelser bare er av det gode når de ikke gjør arbeideren arbeidsløs.”

Hvis det virkelig var sant at innføringen av ar­beidssparende maskiner er en grunn til stadig vok­sende arbeidsløshet og elendighet, ville de logiske slutningene en måtte trekke av dette bli revolusjo­nerende, ikke bare på det tekniske område, men for hele vårt sivilisasjonsbegrep. Vi ville ikke bare måtte betrakte alle ytterligere tekniske fremskritt som en ulykke; vi ville måtte betrakte alle fortidens tek­niske fremskritt med samme redsel. Hver dag er hver enkelt av oss, hver på vårt område, opptatt av å prøve å redusere den anstrengelsen det volder å nå et gitt resultat Hver av oss prøver å spare på vårt eget arbeid, å økonomisere med de midler vi trenger for å nå våre mål. Hver arbeidsgiver, liten så vel som stor, søker bestandig å nå sine re­sultater mer økonomisk og effektivt — det vil si, ved å spare arbeid. Hver intelligent arbeidsmann prøver å skjære ned den anstrengelsen det koster å utføre det arbeidet han har fått tildelt. De mest ærgjerrige av oss prøver utrettelig å øke de resul­tatene vi kan oppnå på et gitt antall timer. Teknikkfrykterne måtte, hvis de var logiske og konsekvente, avfeie alle disse fremskritt og all denne oppfinn­somhet som ikke bare nytteløs, men direkte skadelig. Hvorfor skal gods sendes med jernbanen fra New York til Chicago når vi kunne beskjeftige kolossalt mange flere ved, for eksempel, å la dem bære det på ryggen?

Nå er det ingen som holder på teorier så gale som disse med logisk konsekvens, men de gjør stor skade likevel, fordi det er noen som holder på dem i det hele tatt. La oss derfor prøve å se nøyaktig hva som hender når tekniske forbedringer og arbeidssparende maskiner blir innført. Detaljene vil variere i hvert enkelt tilfelle, avhengig av de spesielle for­hold som rår innen vedkommende bransje eller pe­riode. Men vi skal tenke oss et eksempel som inne­bærer de viktigste mulighetene.

Anta at en konfeksjonsfabrikant hører om en maskin som kan lage frakker for damer og herrer for halvparten så meget arbeid som tidligere. Han anskaffer maskinene og sier opp halve arbeids­stokken sin.

Dette ser ved første øyekast ut som et opplagt tap av beskjeftigelse. Men det gikk arbeid med til å lage maskinen, så her er. som en motvekt,- arbeids­plasser som ellers ikke ville eksistert. Fabrikanten ville imidlertid bare ha gått over til å bruke ma­skinen hvis den hadde laget bedre klær for halv­parten så meget arbeid, eller hadde laget samme slags klær for en mindre kostnad. Hvis vi antar det siste, kan vi ikke anta at den arbeidsmengden som gikk med til å lage maskinen var like stor, målt i lønninger, som den arbeidsmengden konfeksjons- fabrikanten håper å spare i det lange løp ved å innføre maskinen; ellers ville den ikke ha gitt noen besparelse, og han ville ikke ha innført den.

Så det er fremdeles et netto tap, av beskjeftigelse å gjøre rede for. Men vi bør i det minste være oppmerksom på den reelle mulighet at endog den første virkning av innføringen av arbeidssparende maskiner kan være en økning i beskjeftigelsen alt i alt. Det er jo nemlig vanligvis bare i det lange løp konfeksjonsfabrikanten venter å spare penger ved å innføre maskinen. Det kan ta mange år før ma­skinen «har betalt seg».

Etter at maskinen har ført til tilstrekkelige be­sparelser til å oppveie det den har kostet, får kon­feksjonsfabrikanten større fortjeneste enn før. (Vi antar at han bare selger sine frakker for samme pris som konkurrentene, og ikke gjør noe forsøk på å underselge dem.) På dette punktet kan det se ut som arbeiderne har lidt et netto-tap av be­skjeftigelse, mens det bare er fabrikanten, kapi­talisten, som har tjent. Men det er nettopp fra denne ekstra-fortjenesten, den etterfølgende sam­funnsmessige vinningen må komme. Fabrikanten må

bruke mer-fortjenesten på minst én av tre måter, muligens bruker han deler av den på alle tre:

(1) Han bruker mer-fortjenesten til å utvide sin virksomhet ved å kjøpe flere maskiner for å lage flere frakker; eller (2) han investerer mer-fortje­nesten i en eller annen bransje; eller (3) han bruker mer-fortjenesten til å øke sitt eget forbruk. Like­gyldig hvilken av disse tre måtene han velger å bruke pengene på, øker han beskjeftigelsen.

Med andre ord, fabrikanten har som følge av sine besparelser fortjeneste som han ikke fikk før. Hver krone av det beløp han har spart i direkte lønninger til tidligere frakkemakere, må han nu betale ut i indirekte lønninger til de som lager den nye ma­skinen, eller til arbeiderne i en annen kapitalvareindustri, eller til folk som bygger et nytt hus eller lager en ny bil til ham selv, eller for smykker og pels til hans kone. I alle fall gir han indirekte like meget arbeid som han sluttet å gi direkte (med mindre han hensiktsløst samler pengene på kiste­bunnen) .

Men utviklingen stopper ikke, og kan ikke stoppe med dette. Hvis denne foretaksomme fabrikanten gjennomfører store besparelser i forhold til kon­kurrentene, vil enten han utvide sin virksomhet på deres bekostning, eller de vil begynne å kjøpe ma­skinene de også. Igjen vil de som lager maskinene få mer å gjøre. Men konkurransen og produk­sjonen vil da også begynne å presse prisene på frak­ker nedover. Det vil ikke lenger bli så store for­tjenester for dem som innfører de nye maskinene. Fortjenesten vil begynne å falle for de produsentene som bruker den nye maskinen, mens de produsentene som fremdeles ikke har innført den kanskje ikke lenger får noen fortjeneste i det hele tatt. Bespa­relsene begynner med andre ord å bli ført over til dem som kjøper frakker — til forbrukerne.

Men ettersom frakker nå er billigere, vil flere kjøpe dem. Dette betyr at, selv om det behøves færre folk for å lage det samme antall frakker som før, blir det nå laget flere frakker enn tidligere. Hvis etterspørselen etter frakker er hva økonomene kaller «elastisk» — det vil si, hvis et fall i prisen på frakker forårsaker at det blir brukt et større samlet pengebeløp til frakker enn før, da kan det hende at flere folk blir beskjeftiget også med å lage frakker enn før den nye arbeidssparende maskinen ble innført Vi har allerede sett et historisk eksem­pel på dette, idet vi så hvorledes det virkelig skjedde med strømper og andre tekstilvarer.

Men den nye beskjeftigelsen er ikke avhengig av etterspørselselastisiteten for den spesielle varen det dreier seg om. Anta at det ikke blir solgt en eneste frakk mer, til tross for at prisen nesten blir halvert fra en tidligere pris av la oss si 250 kroner til en ny pris av 150 kroner. Resultatet blir at mens for­brukerne blir like godt forsynt med nye frakker som før, får hver kjøper 100 kroner igjen som han ikke ville hatt igjen tidligere. Han vil derfor bruke disse 100 kronene til noe annet, og derved skape ny etterspørsel i andre retninger.

I korthet; maskiner, tekniske forbedringer, bespa­relser og økt effektivitet skaper, alt sett under ett, ikke arbeidsløshet.

Naturlig-via er ikke alle oppfinnelser og oppda­gelser «arbeidssparende» maskiner. Noen av dem, som presisjonsinstrumenter, som nylon, plexiglass, finér og alle slags plastics forbedrer bare produk­tenes kvalitet. Andre, som telefonen eller flyma- skinen, gjør ting som direkte menneskelig arbeid ikke kunne gjøre i det hele tatt. Atter andre frem­bringer ting og tjenester som ellers overhode ikke ville eksistert, som X-stråler, radioer og syntetisk gummi. Men i den foregående illustrasjon har vi tatt for oss nettopp det slag av maskiner som den moderne «teknikk-frykten» særlig har dreiet seg om.

Det er naturligvis mulig å drive argumentet om at maskiner alt i alt ikke kaster folk på gaten for langt. Det blir for eksempel noen ganger hevdet at maskiner skaper flere arbeidsplasser enn det el­lers ville vært. Under bestemte forhold kan dette være riktig. De kan med bestemthet skape kolossalt mange flere arbeidsplasser i spesielle yrker. Tallene for tekstilindustrien i det attende århundre er et godt eksempel på dette. Deres moderne motstykker er slett ikke mindre slående. I 1910 beskjeftiget den nylig skapte bilindustrien 140 000 personer i De Forenede Stater. I 1920, da produktet var forbedret og prisen nedsatt, beskjeftiget industrien 250 000. 1 1930, da denne produktforbedringen og kostnads­reduksjonen fortsatte, var beskjeftigelsen i industri­grenen 380 000. I 1940 hadde den steget til 450 000. I 1940 var 35 000 personer beskjeftiget med å lage elektriske kjøleskap, og 60 000 arbeidet i radio- industrien. Så vi har fått den ene nyskapte bransjen etter den andre, ettersom oppfinnelsene er blitt for­bedret og prisene satt ned.

Det er også en absolutt betydning i hvilken det kan sies at maskinene har økt antallet arbeidsplas­ser enormt. Verdens befolkning er i dag tre ganger så stor som i midten av det attende århundre, før den industrielle revolusjon var kommet ordentlig igang. Maskinene kan sies å ha vært årsak til denne befolkningsøkningen, for uten maskinene ville ver­den ikke vært i stand til å underholde dem. En kan derfor si at to pv tre av oss skylder maskinene ikke arbeidsplassene våre, meir selve livet.

Likevel er det en misforståelse å tenke seg at maskinenes oppgave eller resultat først og fremst er  det å skape arbeidsplasser. Maskinenes virkelige | resultat er det å øke produksjonen, å heve leve­standarden, å øke den økonomiske velferd. Det er ingen kunst å beskjeftige alle, endog (eller spesielt) i den mest primitive økonomi. Full beskjeftigelse — meget full beskjeftigelse; langvarig, trettende, slitsom beskjeftigelse — er typisk nettopp for de folk som ligger lengst tilbake industrielt sett. Der hvor det allerede er full beskjeftigelse kan ikke nye maskiner, oppfinnelser og oppdagelser gi enda mer beskjeftigelse — før det er blitt tid til en økning i befolkningen. Sannsynligvis vil de gi større arbeids­løshet (men denne gangen snakker jeg om frivillig og ikke «frivillig arbeidsløshet), fordi folk nå får råd til å arbeide færre timer, mens barn og gamle ikke lenger behøver å arbeide. Jeg gjentar at hva maskinene gjør, er å føre med seg en økning av produksjonen og en hevning av levestandarden. De kan gjøre dette på én av to måter. De gjør det ved å gjøre varene billigere for forbrukerne (som i vårt eksempel med frakkene), eller de gjør det ved å øke lønningene fordi de øker arbeidernes produktivitet. Med andre ord, enten øker de pengelønningene, eller de senker prisene og øker derved den mengden av varer og tjenester som uforandrede pengelønninger kan kjøpe. Noen ganger gjør de begge deler. Hva som virkelig inntreffer, avhenger for en stor del av den pengepolitikken som drives i landet. Men maskiner, oppfinnelser og opp­dagelser øker i alle fall real-lønningene.

4.

En advarsel er nødvendig før vi forlater disse spørsmålene. Det var nettopp de klassiske økono­menes store fortjeneste at de så etter virkningene i annen omgang, at de beskjeftiget seg med virknin­gene av en gitt økonomisk politikk eller utvikling i det lange løp og for hele samfunnet. Men det var også en mangel ved dem at mens de valgte det lang­siktige og brede utsyn, overså de av og til de kortsiktigere og trangere synsvinkler. De hadde for ofte en hang til å forminske eller helt glemme de øye­blikkelige virkningene av en utvikling for spesielle grupper. Vi har for eksempel sett at de engelske strømpestrikkerne ble utsatt for virkelige tragedier som følge av innføringen av den nye strømpeveven, en av den industrielle revolusjons første oppfinnelser.

Men slike forhold og de moderne motstykkene til dem har fått noen forfattere til å gå til den mot­satte ytterlighet; bare å se på de øyeblikkelige virkningene for visse grupper. Joe Smith får spar­ken ved innføringen av en eller annen ny maskin. «Hold øye med Joe Smith,» maner disse forfatterne oss til. «Mist aldri Joe Smith av syne.» Men det de så gjør, er å bare holde øye med Joe Smith, og glemme Tom Jones som nettopp har fått en ny jobb der de lager de nye maskinene, og Ted Brown som nettopp er blitt ansatt til å passe en av dem, og Daisy Miller som nå kan kjøpe en kåpe for halv­parten av det den kostet henne før. Og fordi de bare tenker på Joe Smith, ender det med at de går inn for en reaksjonær og rett og slett tåpelig politikk.

Ja, vi skulle i det minste holde ett øye på Joe Smith. Den nye maskinen har tatt fra ham jobben hans. Kanskje kan han snart få en annen jobb, muligens endog en bedre. Men det kan også hende at han har brukt mange år av sitt liv på å tilegne seg og forbedre spesielle evner som det nå ikke lenger er bruk for på arbeidsmarkedet. Han har mistet sin investering i seg selv, i sitt gamle fag, akkurat som hans tidligere arbeidsgiver kanskje har mistet sin investering i gamle maskiner og produk­sjonsmetoder som plutselig er blitt foreldet. Han var fagarbeider, og betalt som fagarbeider. Nå er han med ett blitt en ikke-faglært arbeider igjen. Og han kan, for tiden, bare håpe på å få en ikke- faglært arbeiders lønn, fordi det ikke lenger er bruk for de spesialkunnskapene han hadde. Vi kan ikke og må ikke glemme Joe Smith. Hans tragedie er en av de personlige tragedier som, som vi skal se, er forbundet med nesten alle tekniske og økonomiske fremskritt.

Å spørre akkurat hva vi skal gjøre med et tilfelle som Joe Smith’s — om vi skal la ham foreta sin egen tilpasning, gi ham et ekstra pengebeløp ved avskjedigelsen, gi ham arbeidsløshetstrygd, sette ham på forsorgen, eller utdanne ham på statens be­kostning for en ny jobb — ville føre oss ut over rammen av det vi prøver å illustrere her. Hovedsaken er at vi skal lære oss å prøve å se alle  de viktigste følgene av en økonomisk politikk eller utvikling — de øyeblikkelige virkningene for spesielle  grupper, og langtidsvirkningene for alle grupper. |

Jeg har viet dette spørsmålet adskillig plass. Det er fordi våre slutninger om virkningene av nye ma­skiner, oppfinnelser og oppdagelser på sysselsettin­gen, produksjonen og velferden er av avgjørende be­tydning. Hvis vi tar feil på disse punktene, er det få spørsmål i sosialøkonomien vi har særlige sjanser til å finne riktige løsninger på.

Dette innlegget ble publisert i Artikkel. Bokmerk permalenken.

Legg igjen en kommentar