Ødeleggelsens velsignelser


Opprinnelig publisert som kapittel 3 i en oversettelsen av «Economics in One Lesson»som ble kalt «Sosialøkonomi er sunn fornuft»(1952),oversatt av Kåre Willoch.

Så er vi ferdige med det knuste vinduet. En ele­mentær feilslutning. En skulle tro at alle skulle være i stand til å unngå den etter noen få øyeblikks omtanke. Likevel er villfarelsen om det knuste vin­duet, i hundrevis av forkledninger, den mest uutryddelige i sosialøkonomiens historie. Den er mer ut­bredt nå enn noensinne tidligere. Den blir høytidelig bekreftet på ny hver dag av store industriledere, av handelskamre, av fagorganisasjonsledere, av le­derskribenter og andre journalister og kringkastingskronikører, av lærde statistikere som bruker de mest forfinede metoder, av professorer i sosialøkonomi ved våre beste universiteter. De utbrer seg alle, hver på. sitt vis, over fordelene ved ødeleggelser.

Skjønt noen av dem ville forakte tale om at små skader alt i alt fører vinning med seg, ser de nesten endeløs vinning i kjempemessige ødeleggelser. De forteller oss hvor meget bedre vi alle står økonomisk i krig enn i fred. De ser «produksjonsmirakler» som det må en krig til å oppnå. Og de ser en etterkrigsverden som visselig blomstrer økonomisk på grunn av en kolossal oppsamlet eller oppdemmet etterspør­sel. I Europa teller de med glede husene, de hele byene som er blitt jevnet med jorden og som ”kom­mer til å måtte gjenreises”. I Amerika teller de husene som ikke kunne bli bygd under krigen, nylon-strømpene som ikke kunne skaffes, de nedslitte bilene og bilringene, radioene og kjøleskapene som blir foreldet. De får sammen fryktinngydende sum­mer.

Dette er bare vår gamle venn feilslutningen om det knuste vinduet i nye klær, og etter at den har lagt seg ut til det uigjenkjennelige. Denne gangen underbygges den med en hel rekke beslektede vill­farelser. Behov og etterspørsel blandes sammen. Jo mer krigen ødelegger, jo mer den forarmer, jo større blir behovene etter krigen. Utvilsomt. Men behov er ikke etterspørsel. Effektiv etterspørsel i økonomisk forstand fordrer ikke bare behov, men også tilsvarende kjøpe-evne. Chinas behov i dag er uhyre meget større enn Amerikas behov. Men dets kjøpe-evne, og derfor også den nye virksomhet det kan stimulere til, er uhyre meget mindre.

Men hvis vi kommer forbi dette punktet, er det sjanser for en annen feilslutning, og de som gjør seg skyldige i den første, griper oftest denne sjansen også. De tenker bare på kjøpe-evne i form av pen­ger. Nå kan penger sprøytes ut av seddelpressen. Idet dette skrives, er seddeltrykking faktisk verdens største industri — hvis produksjonen måles etter pengeverdien. Men jo mer penger som sendes ut på denne måten, jo mer faller verdien av hver enkelt penge-enhet. Denne fallende verdien kan måles i sti­gende priser på varer. Men ettersom folk flest er så inngrodd i den vane å måle sin velstand og inntekt i penger, synes de at de kanskje i virkeligheten bide har mindre og kan kjepe mindre enn tør matt i varer. De fleste av de «gode» økonomiske resul­tatene folk tilskriver krig skyldes i virkeligheten krigs-inflasjonene. De kunne fremkalles like så godt ved en tilsvarende inflasjon i fredstid.

Nå er det en halv sannhet i misforståelsen om den oppdemmede etterspørselen, akkurat som det er i misforståelsen om det knuste vinduet. Det knuste vinduet skapte større omsetning for glassmesteren. Krigens ødeleggelser vil skape større omsetning og større fortjenester for dem som produserer bestemte ting. Ødeleggelsene av hus og byer vil skape større virksomhet i bygge- og anleggsvirksomheten. Umuligheten av å produsere biler, radioer og kjøleskap under krigen vil føre til en oppsamlet etterspørsel etter krigen, etter disse bestemte produktene.

For folk flest vil dette se ut som en økning i den samlede etterspørselen, slik det også godt kan være, målt i kroner med lavere kjøpekraft. Men det som virkelig finner sted er en overføring av etterspørsel til disse bestemte produktene fra andre. Europas folk vil bygge flere hus enn ellers fordi de må. Men når de bygger flere hus, får de akkurat så meget mindre arbeidskraft og produksjonsmuligheter til overs til alt annet. Overalt hvor virksomheten økes en retning, ma den (unntatt i den utstrekning produksjons-innsatsen i sin alminnelighet stimuleres ved en følelse av mangel og påtrengende viktighet) min­skes tilsvarende i en annen.

Krigen vil, kort sagt, forandre retningen av an­strengelsene etter krigen; den vil forandre likevekten mellom ervervene, den vil forandre næringslivets struktur. Og dette vil i sin tid også få sine følger. Det vil bli en annen fordeling av etterspørselen når de oppsamlede behovene for hus og andre varige gjenstander er dekket. Da må disse midlertidig be- gunstigede virksomhetene innskrenkes igjen i for­hold til de øvrige, for å gi andre virksomheter som fyller andre behov anledning til å vokse.

Til slutt er det viktig å være oppmerksom på, at det ikke bare vil bli en forskjell i sammensetning av etterkrigsetterspørselen sammenlignet med etter­spørselen før krigen. Etterspørselen vil ikke bare bli trukket over fra en vare til en annen. I de fleste land vil den gå ned i samlet sum.

Dette blir helt opplagt når vi tenker på at etter­spørsel og tilbud bare er to sider av samme sak. De er samme ting betraktet fra forskjellige syns­punkter. Tilbud skaper etterspørsel fordi det på bunnen er etterspørsel. Tilgangen på den tingen de lager er faktisk alt folk har å tilby i bytte for de ting de ønsker. I denne forstand utgjør bøndenes tilbud av hvete deres etterspørsel etter biler og an­dre varer. Tilbudet av biler utgjør etterspørselen etter hvete og andre varer fra folkene i bilindustrien. Alt dette hører uadskillelig sammen med den mo­derne arbeidsdelingen og med bytteøkonomien.

Dette grunnleggende faktum er imidlertid uklart for folk flest (deriblant noen angivelig ypperlige økonomer) på grunn av slike forviklinger som lønns­utbetalinger og den indirekte måten som praktisk talt alt moderne bytte foregår på, med penger som byttemiddel. John Stuart Mill og andre klassiske forfattere så i det minste tvers igjennom penge­transaksjonene og på de underliggende realiteter, selv om de noen ganger unnlot å ta tilstrekkelig hen­syn til de innviklede konsekvensene av bruk av pen­ger. På den måten lå de foran mange av sine kriti­kere av i dag, som blir forvirret av pengene i stedet for hjulpet av dem. Ren inflasjon — det vil si den rene utstedelse av mer penger, med derav følgende høyere lønninger og priser — kan se ut som den betyr at det blir skapt større etterspørsel. Men målt i faktisk produksjon og bytte av virkelige ting be­tyr den ikke det. Likevel kan et fall i etterspørselen etter krigen komme til å bli skjult for mange av de falske inntrykkene høyere pengelønninger gir, til tross for at disse mer enn oppveies av høyere priser.

For å gjenta; etterspørselen vil gå ned i samlet mengde i de fleste land etter krigen, i forhold til før krigen, fordi varetilgangen vil være blitt mindre etter krigen. Dette skulle være klart nok i Tyskland og Japan, hvor snesevis av store byer ble jevnet med jorden. Saken er kort sagt enkel nok når vi gjør tilfellet tilstrekkelig ytterliggående. Hvis Eng­land, i stedet for å bli rammet bare i den utstrek­ning det ble under krigen, hadde fått ødelagt alle sine store byer, alle sine fabrikker og nesten all sin oppsamlede kapital og nesten alle sine forbruks­varer, slik at engelskmennene var blitt brakt ned til kinesernes økonomiske nivå, ville få ha snakket om den store oppsamlede og oppdemmede etterspørsel krigen hadde ført med seg. Det ville vært åpenbart at kjøpeevnen var blitt utslettet i samme utstrekning som produksjonsevnen. En uhemmet pengeinflasjon som tusendoblet prisene kunne likevel gjøre «nasjonal-inntekts»-tallene målt i penger høyere enn før krigen. Men de som ville la seg forlede av det til å tro at de var blitt rikere enn før krigen måtte være utenfor rekkevidde av fornuftige argumenter. Men det er de samme prinsippene som gjelder for små som for overveldende store krigsødeleggelser.

Det kan naturligvis forekomme motvirkende fak­torer. Tekniske oppdagelser og fremskritt under krigen kan for eksempel øke de enkeltes eller sam­funnets produktivitet på det ene eller det annet om­råde. Krigens ødeleggelser vil, det er riktig, trekke etterspørselen fra enkelte kanaler inn i andre. Og et visst antall mennesker kan fortsette å la seg bedra i det uendelige med hensyn til sin virkelige økonomiske velferd av stigende lønninger og priser forårsaket av et overmål av trykte penger. Men den tro at ekte velstand kan bli frembrakt av en «gjenreisnings-etterspørsel» etter ting som ble øde­lagt eller som ikke ble laget under krigen er ikke desto mindre en håndgripelig feiltagelse.

Lenke til kapittel 2.
Lenke til kapittel 4

Dette innlegget ble publisert i Artikkel. Bokmerk permalenken.

Legg igjen en kommentar