Om å foregi å ha kunnskap

Opprinnelig publisert på blogg 24.November 2010


– Den amerikanske sentralbanksjefen, Ben Bernanke og Øystein Olsen, den norske sentralbanksjefen.

Denne kronikken ble ikke funnet verdig spalteplass i Dagens Næringsliv. Jeg er nokså fornøyd med den og gjengir den derfor:

Den nye sentralbanksjefen har bakgrunn fra statistisk sentral byrå (SSB).  SSB lager statistikker som Norges Bank foregir å bruke til å styre økonomien presist på vitenskapelig vis. Målet til sentralbankene er økonomisk stabilitet. Realitetene er motsatte. Nyhetsbildet er preget av en finanskrise som kom uventet, stigende arbeidsledighet, redningspakker, krisepakker og noen hver kan komme i tvil om planleggernes kompetanse.

En gjennomgang av Norges Bank’s pressemeldinger fra rentemøtene underbygger tvilen. Frem til sommeren 2007 varslet Norges Bank om vekst, den første indikasjon på at utsiktene er usikre finner man i august 2007. Først i desember 2008 annonserer banken at verdensøkonomien var i nedgangskonjunktur. I ettertid er det klart at krisen bygget seg opp over en årrekke usynlig for de som foregir å være eksperter.

De sosiale vitenskapene, som økonomi, skiller seg fra naturvitenskapene i at de omhandler mennesker som har fri vilje og således opptrer på en måte som er vanskelig kvantifiserbar. Hvordan skal man beregne folks preferanser for ulike varer og tjenester? Hvordan måler man folks fremtidsplaner? Man kan ikke imitere den naturvitenskapelige metode i økonomifaget.

Med denne innsikt leverte Friedrich von Hayek’s i sitt Nobelforedrag i 1974 ” The pretence of knowledge ” knusende kritikk av de som foregir å ha detaljert kunnskap om økonomien; Verdensøkonomien har omkring 5 milliarder sluttkonsumenter og hundrevis av millioner produsenter og konsumenter organisert i dype næringskjeder. Alle aktørene har relasjoner til mange andre og forandringer i priser på en vare påvirker samtidig prisene på en rekke andre varer. Informasjonen finnes samlet blant aktørene, men det er umulig for en institusjon å samle den. Dersom noen hypotetisk, i et gitt øyeblikk, skaffet seg oversikt  blir kunnskapen i det neste øyeblikk utdatert.

Stilt overfor kompleksitet og ikke-kvantifiserbare størrelser kan det utvikle seg en tendens til at økonomene tar fatt i enkle forhold som det er mulig å kvantifisere og beregne men som ikke nødvendigvis fanger opp viktige forhold i økonomien. Falsk teori kan bli akseptert fordi den tilsynelatende er mer vitenskapelig enn en den korrekte teori som ikke kan belegges med tall.

Etter at «dot com»-boblen sprakk og terrorangrepene i 2001 holdt sentralbankene, deriblant Norges Bank, rentene svært lave til de begynte å sette opp rentene i 2007. Kreditten skapt av banksystemet økte pengemengden M2 med ca 50 % fra 900 milliarder 1300 milliarder. Bakgrunnen for denne politikken er en formening om det er for liten samlet etterspørsel etter arbeid og produkter. Sentralbanken forsøker derfor å øke etterspørselen ved kredittekspansjon vitenskapelig utført basert på tallstørrelser som prisvekst, BNP, valutakurser, renter, ulike indekser m.m

Men hva om problemet ikke er lav etterspørsel, men snarere at produksjonsapparatet ikke er tilpasset folks preferanser? Det ligger i sakens natur at det er umulig å kvantifisere hva som er korrekt tilpasning. Men man vet at måten å gjennomføre tilpasningen er å la markedene virke. Redningspakker, subsidier, arbeidervern, tollbeskyttelse o.l vil derimot sementere feiltilpasningen og gjøre krisen kronisk.

Når krisen endelig dukket opp på ekspertenes radar har reaksjonen vært å senke renten endog under renten vi hadde hatt i årene mens krisen bygget seg opp. Dersom årsaken til feiltilpasningen av kapitalstrukturen er praksisen med utlån av penger som ikke er spart vil dagens kredittekspansjon gi grunnlaget for enda mer omfattende problemer i fremtiden. Det er et betimelig spørsmål om eksakt samme politikk som bygget opp krisen, lave renter og stor pengeproduksjon, er den riktige til å føre oss ut av den. Det er også på tide å stille grunnleggende spørsmål om det er mulig for en sentralisert organisasjon å bestemme type og mengde av penger og kreditt på en forsvarlig måte.

Dette innlegget ble publisert i Artikkel. Bokmerk permalenken.

Legg igjen en kommentar