‘Østerrikerne’ i Norge

Opprinnelig publisert i Ideer om frihet nr 4, 1984.

Hvem bragte den ‘østerrikske’ skole til Norge og hvilken innflytelse har den hatt i norsk sosialøkonomi?

Den Østerrikske Skole er navnet på den ret­ningen innenfor økonomisk tenkning som ut­viklet seg etter Carl Mengers (1840 – 1921) epokegjørende nyorientering av sosialøko­nomien gjennom marginalnytteteorien. To av Mengers elever gjorde skolen ytterligere kjent, Eugen von Bøhm-Bawerk (1851 -1914) og Friedrich Wieser (1851 – 1926).

Deres elever igjen var bl.a. Ludwig von Mises (1881 – 1973) og Friedrich August von Hay­ek (1899 – ) som begge har stått sentralt i økonomisk debatt i dette århundret. Selv om både Mises og Hayek er mest kjent for sin innsats for liberalismen, er ikke den ‘øster­rikske’ skole noen normativ retning innen­for økonomi. Politiske og normative hold­ninger følger ikke direkte av det som er sko­lens teoretiske fundament. Likevel må det sies at den ‘østerrikske’ skole bygger sin teo­ri på det subjektive og individuelle element i økonomien, og derfor vanskelig vil kunne underbygge politiske systemer som elimine­rer enkeltindividet.

Denne artikkelen trekker noen linjer i den innflytelse den ‘østerrikske’ skole har hatt i Norge. Den er ufullstendig og overfladisk, men angir noen hovedlinjer. Dette er bare en begynnende analyse av temaet, og forfat­teren er interessert i bidrag som kaster mer lys over emnet.

 

Sosialøkonomi i Norge

Økonomisk vitenskap er i Norge ikke eldre enn 150 år. I denne perioden har enkeltper­soner til tider sterkt dominert den økonomi­ske tenkning. Anton Martin Schweigaard (1808 – 1870) var Norges første betydelige fagøkonom. Han var påvirket av Adam Smith og David Ricardo. Schweigaard dominerte både den økonomiske tenkning og det politiske liv i perioden 1840 til 1860. Han er en av dem som har æren for at Norge i denne perioden fikk en av de mest liberale lovgivninger og åpne økonomier i Europa.

Schweigaards etterfølger som professor i økonomi var Torkel Halvorsen Aschehoug (1822 – 1909). Han var også en ledende per­son i politikken og var den konservative fløyens talsmann i tiden før 1884. Ascheho­ug hentet mye av sin inspirasjon fra den ‘hi­storiske skole’ i Tyskland. Han var også på­virket av den engelske økonomen Alfred Marshall. Hans politiske og teoretiske orientering, og særlig innflytelsen fra den tyske konservative reformisten Adolf Wag­ner, hovedarkitekten bak Bismarcks vel­ferdsstat,  kan bidra til å forklare hvorfor Norge så tidlig utviklet sosiallovgivning og innførte progressiv beskatning. (1)

I perioden 1935 til 1970 var det Ragnar Frisch (1895 – 1973) som dominerte økono­misk tenkning i Norge. Frisch hadde rundt 1930 gjort sine pionerarbeider innenfor økonometrien, et arbeid han i 1969 mottok Nobels minnepris i økonomi for. I 1931 opprettet staten et personlig professorat for Frisch, og han begynte å arbeide med nasjonalbudsjettmodeller som han og hans ele­ver, den såkalte ‘Oslo-skolen’, kom til å ut­vikle til et aktivt styringsmiddel i den øko­nomiske politikk og som ble et av funda­mentene i oppbyggingen av sosialdemokra­tiet og planøkonomien i Norge etter krigen.

Frischs dominans var så sterk at John May­nard Keynes aldri vant noen stor anerkjen­nelse i Norge, selv om Keynes i 1938 ble gjort til æresdoktor ved Universitetet i Oslo. I Norge anså man Frischs arbeider som langt mer grunnleggende og banebrytende enn Keynes’. (2)
Den eneste gangen vi har hatt reell me­ningsbrytning innen økonomisk tenkning i denne perioden, var i tidsrommet fra århun­dreskiftet og frem til 1930. Det var også i denne perioden vi hadde et ‘østerriksk’ mi­ljø i Norge. Den som brakte de ‘østerrikske’ tankene til Norge, var Oskar Jæger (1863 – 1933).

‘Østerrikernes’ introduksjon i Norge

Hvorledes Oskar Jæger kom i kontakt med ‘østerrikerne’ er uklart, men som nevnt var den ‘historiske skole’ i Tyskland sterkt re­presentert i Norge gjennom Aschehoug, og ‘metodestriden’ og Carl Mengers arbeider var av den grunn kjent. Den unge Jæger må ha latt seg fascinere av Menger i en viss opp­osisjon til Aschehoug. Aschehougs innfly­telse var likevel så sterk at på grunn av hans manglende nyorientering, kom marginal­nytteteorien meget sent til Norge. Det var først i 1892, ved publiseringen av Oskar Jæ­gers doktoravhandling om Adam Smith, at marginalnytteteorien ble behandlet. (3)

I en avhandling, trykt i 1901, gjennom­gikk Jæger Eugen von Bøhm- Bawerks ka­pitalteori som etter Jægers mening løste alle de paradokser den klassiske teori var kommet opp i. Gjennom disse to arbeidene var den ‘østerrikske’ teori introdusert og sikret en fremtredende posisjon i økonomisk tenk­ning i Norge. (4)
Et av Jægers hovedargumenter i sin av­handling om Adam Smith var at i motset­ning til hvordan ettertiden har tolket ham, så hadde Adam Smith lansert en subjektiv verditeori. Jæger hevdet videre at Smiths verditeori ikke ledet til de samme paradok­ser som f.eks Ricardos forenkling av Smiths teori. Jæger kritiserte bl.a. Friedrich Wieser for å tillegge Adam Smith den versjonen av verditeorien som Ricardo hadde utviklet. (5)

 

Jægers avhandling om Bøhm­-Bawerk

Jæger anså Eugen von Bøhm-Bawerk for å være den virkelig store fornyeren av økono­misk teori. Som Bøhm-Bawerk, skilte Jæger meget skarpt mellom økonomisk teori (ren teori) og anvendt økonomisk teori. Han var alltid tilbakeholdende med å viske ut denne grensen. Bøhm-Bawerks største bidrag til økono­misk teori var, ifølge Jæger, hans løsning av kapitalrenteproblemet. Kapitalrente er den rene avkastning en kapital gir.

I et par tusen år har økonomer filosofert over riktigheten av at en person mottar avkastning av det å eie kapital, uten selv å yte noe arbeid. Reli­giøse tenkere har kalt det ukristelig; sosiali­ster har kalt det utbytting. Felles for dem al­le er at de ikke har kunnet gi noe riktig svar på årsaken til kapitalrenten.
Ifølge Bøhm-Bawerk fantes det tre ulike forklaringer på kapitalrenter: Produktivi­tetsteorien, benyttelsesteorien og abstinenste­orien.

Produktivitetsteorien prøver å forklare kapitalrenten med kapitalens utnyttelse i produksjonen. Dette kan imidlertid bare forklare kapitalens bruttoavkastning, ikke den nettoverdien som kapitalrenten er.

Benyttelsesteorien forklarer denne netto­avkastning med en slags betaling de som bruker kapital gir til kapitaleiere for å kun­ne benytte kapitalen. Men som den andre forklaringen, så vil også denne vise seg å kun forklare fordelingen av kapitalens brut­toavkastning, ikke fenomenet kapitalrente som er et rent nettoprodukt.

Abstinensteorien søker å se kapitalrenten som en slags lønn til kapitaleieren for ikke å konsumere kapitalen, men låne den ut, ofre den til investering. Denne teorien faller for den urimelige påstand at kapitalinvestering skulle innebære noe offer.

Kapitalrenten kan først forstås når man har forstått hva kapital er. Kapital er all an­strengelse og produksjon en foretar som ikke leder direkte til konsumgoder, men ska­per grunnlaget for et høyere fremtidig kon­sum (med andre ord; all produksjon av ma­skinkapital, halvfabrikata osv.) Ka­pitalen inngår i en produksjonsprosess som strekker seg over tid. Sagt på en annen må­te, så vil enkeltmenneskets vurdering av om de skal konsumere sine økonomiske midler med en gang, eller investere i en produk­sjonsprosess, være avhengig av produksjon­sprosessens lengde og mengden av konsum­goder etter investeringer i forhold til tidlige­re.

En beslutning om disponering av ens ka­pital avhenger altså av hvorledes en verdset­ter fremtiden. Nå sier Eugen von Bøhm­-Bawerk at de fleste mennesker verdsetter et gode idag høyere enn i fremtiden. I dette lig­ger nøkkelen til å forstå kapitalrenten. Hvis vi skal godta et fremtidsgode som alternativ til nåtidsgode, må fremtidsgodet være stør­re enn nåtidsgodet. Betalingen for å vente – utsatt konsum – er det samme som kapitalrenten; det nettoprodukt som kapitalen av­kaster eller en slags neddiskonteringsfaktor for fremtidig konsum.

Kapitalrente har med andre ord intet med utbytting å gjøre. Når Bøhm-Bawerk så det­te som ingen hadde sett før ham, var det fordi han bragte tidsaspektet inn i økonomisk teori, han gjorde økonomien dy­namisk, mens klassisk teori (som også Marx bygget på) hadde vært statisk.

Selv om Bøhm-Bawerk, etter Jægers me­ning, hadde løst problemet med å forklare kapitalrenten, og på en slik måte at det spar­ket benene under sosialistenes utbyttingste­ori, så var det ikke dermed sagt at ikke det sosiale spørsmål, spørsmålet om rettferdig inntektsfordeling i samfunnet, var aktuelt og berettiget. Som sagt så satt Jæger, i likhet med Bøhm-Bawerk, et skarpt skille mellom den rene teori og anvendt teori. Spørsmålet om rettferdig fordeling av samfunnets goder var for ham normativt, og dermed utenfor den rene økonomiske teori.

 

Jæger om progresjonsskatten

I likhet med Friedrich Wieser mente Jæger at klassisk teori hadde kommet til kort når det gjaldt å hanskes med de sosiale proble­mene som oppstod i industrialiseringens kjølvann. Jægers statsteori kan synes inspi­rert av Carl Menger idet han betraktet sta­ten som en sosial institusjon som har mani­festert seg og utviklet seg i samfunnet.

Han mente derfor at staten verken har noen na­turlige oppgaver eller naturlige skranker. Så selv om han personlig gjerne så at staten rundt 1900 i noe sterkere grad engasjerte seg i sosiale spørsmål, var dette for Jæger et praktisk snarere enn prinsipielt spørsmål.

Hans holdning kom bl.a. til uttrykk i spørsmålet om progresjonsskatten. Både Wieser og Jæger avviste å begrunne skatte­politikken med sosialpolitiske målsetninger som for eksempel inntektsutjevning. Friedrich Wieser tok utgangspunkt i teorien om likt offer ved beskatning når han støttet progresjonss­katt. Ettersom grensenytten også av penger er avtagende, må skattesatsen være progres­siv for at hver enkelts skattebidrag skal re­presentere et likt offer. (6)

Jæger, som i synet på dette var helt på lin­je med Wieser, gjorde oppmerksom på at en konsekvent gjennomføring av denne ‘likt offer teorien’, innebar at selv de med inntekt under eksistensminimum, måtte betale skatt samtidig som det for et eller annet inn­tektsnivå ville være en progresjonsskatt på 100 prosent. Jæger mente derfor at ved siden av prinsippet om ‘likt offer’, måtte skattesatsen vurderes ut fra dens totale virk­ning på samfunnets økonomi og den økono­miske vekst.
Derfor ville, ifølge Jæger, be­skatning av inntekter på eksistensminimum være meningsløst, fordi det overhodet ikke ville gi noen bidrag til staten i forhold til den skade den ville volde den enkelte. På samme måte ville en marginalskatt være meningsløs hvis den var så høy at den innebar redusert insentiv til å arbeide og tjene penger, og der­med redusert økonomisk vekst i samfun­net.

 

Jæger om Carl Menger

I en artikkel Jæger skrev i 1921 i forbindelse med Carl Mengers død, gav han uttrykk for dyp personlig beundring for Menger. Jæger hadde besøkt Menger i Wien i 1899, og be­søket hadde gjort dypt inntrykk. Jæger skrev etterpå:

«Personlig var …. Menger en yderst elskværdig mand. …. Jeg mindes endnu med taknemlighet og vemod den be­rømte forskers venlighet og elskverdighet mot en ung og ukjendt kollega.» (8)

Naturligvis var det grensenytteteorien, som Jæger fremhevet som Mengers største bidrag til økonomisk tenkning, og særlig det at Menger forstod at i den velkjente psy­kologiske lov om avtagende grensenytte lå der en slags ‘første årsak’ til å forklare ver­didannelsen i markedet og dermed hele den økonomiske fordeling. Det eneste Jæger hadde å bemerke til Mengers teori, var at han ikke skarpt nok sonderte mellom egennytten som økonomisk motiv og det teore­tisk/økonomiske prinsipp om nyttemaksi­mering.

 

‘Østerriksk’ teori i 30-årene

Det er uklart hvorledes forbindelsen er mel­lom Jægers arbeider og det at Trygve J B Hoff (1895 – 1982) kom til å skrive sin dok­toravhandling i økonomi om et tema som ‘de nye østerrikerne’, Ludwig von Mises og Friedrich von Hayek, hadde engasjert seg i. (9)

Hayek var fra 1931 velkjent i Norge på grunn av sin konjunkturteori publisert i boken Prices and Production.
Men holdningene til Hayek var delte. Den som var mest positiv til Hayeks teori, var Wilhelm Keilhau (1888 – 1954). Mens Johan Vogt (1901 -), professor fra 1957 og en av våre mest fascinerende marxister, skrev i 1936 en karakteristikk av Bøhm-Bawerk og Hayek, hvor det blant annet het:

«Den moderne socialøkonomis mest utførli­ge og mest omtalte teori om kapitalrentens berettigelse er fremsatt av den østerrikske professor Eugen von Bøhm-Bawerk. Bøhm­-Bawerks omfangsrike verk om den kapitali­stiske profitt, Kapital und Kapitalzins, omfatter to hoveddeler. I første del, Geschichte und Kritik der Kapitalzins-Theorien, utgitt første gang i 1884, bestreber Bøhm-Bawerk sig efter å levere et tilintetgjørende slag mot Marx’s lære om merverdien, og fremhever samtidig svakhetene ved alle de tidligere le­verte forsvar for kapitalrenten. I annen del, Positive Theorie des Kapitals, utgitt første gang i 1888, fremla Bøhm-Bawerk det nye forsvar, som gikk sin seiersgang gjennom universitetene i alle land, og som med ett slag gjorde Bøhm-Bawerk til den moderne borgerlige socialøkonomis fremste mann.» « …. »
«Også Keynes retter forøvrig en stor del av sin polemikk mot Hayek, og det vil derfor, selv om Hayeks egentlige glanstid er forbi, være på sin plass å underkaste hans lære en nærmere analyse.» « …. »
«Friedrich A. Hayek stiller tingene på hodet, fordi han har tatt sitt utgangspunkt i rene undtagelses­forhold og ikke i de reale forhold således som de foreligger i de mest fremskredne ka­pitalistiske samfund, og hans ‘fornyelse’ av den socialøkonomiske videnskap har derfor fått en parodisk karakter. Denne gjengan­ger fra Bøhm-Bawerks tid betegner samtidig avslutningen av en hel historisk epoke inn­enfor den socialøkonomiske videnskap. Det er den borgerlige socialøkonomis siste frem­støt.» (10)

Keilhau svarer på Vogts fremstilling ved blant annet å si:

«Om det nu imidlertid er lykkes å påvise at en teori er fremsatt med en bestemt politisk hensikt, gir denne påvisning i sig selv ikke noget bevis for at teorien er uriktig; den ba­re skjerpet til aktpågivenhet. Det forekom­mer mig at Johan Vogt ikke alltid har vært på det rene med den ting. Der finnes nemlig i økonomikken adskillige teorier som nok har politisk sikte, men som likevel holder et ganske annet videnskapelig mål enn den Clarkske formulering av ‘fordelingsloven’.
Dette gjelder således Bøhm-Bawerks lære om at vurderingsforskjellen mellem frem­tidsgoder og nutidsgoder har betydning for rentedannelsen. Vogt har utvilsomt rett i at Bøhm-Bawerk var påvirket av det akademi­ske rentiermiljø i Wien, et miljø som forresten var adskillig mere småborgerlig og be­skjedent enn Johan Vogt synes å tenke sig.
» « …. »
«Det er nok så at enhver socialøko­nom idag må trekke på smilebåndet når han leser den attest en av Bøhm-Bawerks beun­drere gav den østerrikske forfatter for å ha levert ‘den epokegjørende løsning av dette vanskelige, to årtusener omstridte problem’ (et citat Vogt anfører side 36). Men en full­stendig kapitalrenteteori vil vel også i frem­tiden bli nødt til å opta i sig enkelte av de momenter Bøhm-Bawerk trakk frem.» (11)

 

Ragnar Frisch delte nok Vogts politiske vur­dering selv om det ikke var på det plan han avviste ‘østerrikerne’. I 1932 skrev han blant annet dette om den ‘østerrikske’ sko­le:

«På dette punkt fikk den økonomiske teori en fullstendig fornyelse i årene fra 1870 til 1890, da en rekke ‘østerrikske’ økonomer med Carl Menger i spissen tok fatt på en sy­stematisk analyse av de menneskelige behov og de dermed forbundne subjektive elemen­ter i vurderingen. » « …. »
«Visstnok er det så at ‘østerrikernes’ oprinnelige formulering av disse subjektive elementer ved nærmere eftersyn viste sig uholdbar og trengte modifikasjon, men hovedsaken er at i en eller an­nen form kom de subjektive elementer inn og fikk borgerrett i økonomikken.» (12)

Men Frisch var selv ikke upåvirket av ‘øster­rikerne’. Det at han innenfor økonometrien så tidlig utviklet dynamiske modeller, kan nok ha sin forklaring i det ‘østerrikske’ mi­ljø i Norge i 20-årene. Tidsaspektet (dyna­mikken) var som nevnt bragt inn i økono­misk teori av Eugen von Bøhm-Bawerk. Det var forsterket av den såkalte ‘Stockholm­skolen’ som i sin teori la særlig vekt på ak­tørenes forventninger. De mer berømte øko­nomene i Sverige, med Knut Wicksell (1851 – 1926) og Gustav Cassel (1866 – 1945) i spis­sen, som dannet den såkalte ‘Stockholm­skolen’, var langt på vei på linje med ‘øster­rikerne’. ‘Stockholm-skolen’ hadde også ut­viklet tidsaspektet og forventningens rolle i økonomien. Der var naturligvis en viss kon­takt mellom økonomene i Oslo og ‘store­brødrene’ i øst. (13)

Tidsaspektet og forventninger stod sent­ralt i F A Hayeks konjunkturteori, og selve forventningsproblematikken ble senere av Hayek utviklet til en hel kunnskapsteori. Frisch, som var opptatt av kvantitative sam­menhenger og målbare teorier, maktet å gi et matematisk uttrykk for tidsaspektet og forventningsmekanismer i sine modeller. Dette var altså ‘gammelt nytt’ da Keynes i 1936 lanserte sine tilsvarende ideer som epo­kegjørende.

Dog må det sies om Frisch at han, selv om han var klar over det subjektive elements betydning i økonomien, drev sin modellbyg­ging til et slikt punkt at enhver individualis­me og ethvert subjektivt element var borte. På sine eldre dager hevdet han å ha nærmet seg den matematiske optimale løsning av al­le enkeltmenneskers og samfunnets økono­miske beslutnings- og preferanse proble­mer. (14)

 

Trygve J B Hoff

Jæger hadde altså ikke maktet å danne en skole eller tradisjon i Norge. Hoffs interesse for temaet ‘Økonomisk kalkulasjon i sosia­listiske land’ kan derfor ha dukket opp til­feldig. Ragnar Frisch hadde i 1931 skrevet et forsvar for et statlig fordelingsorgan for rå­varer.(15)
Men Hoff gir ikke noe sted ut­trykk for at det var dette som tente ham på oppgaven å skrive om økonomisk kalkula­sjon i sosialistiske land. Hoff hadde en kor­respondanse i 1941 med Frisch som altså selv var sosialist, om muligheten for økono­misk kalkulasjon i sosialistiske land, men Frisch var fullstendig avvisende til å gå inn i noen debatt om dette. (16)

På grunn av Frisch’s negative holdning, også påvirket av krigsutbruddet, ble det ingen akademisk de­batt i Norge i tilknytning til Hoffs arbeid. Hoff hadde selv, i begynnelsen av 30-årene, kjøpt og overtatt som redaktør av Farmand. Gjennom sitt arbeid med dokto­ravhandlingen, hadde han tatt kontakt med Hayek og Mises. Av dette utviklet det seg et vennskap som førte til at Hayek, da han tok initiativet til dannelsen av Mont Pelerin Society i 1948, fant det naturlig å be Hoff være med som en av stifterne.

Hayek, Mises og andre ‘østerrikere’ kom til å bidra med ar­tikler i Farmand i årene etter krigen. På den måten ble det opprettholdt en kontakt med de ‘østerrikske’ tanker i Norge. I det økono­miske miljø forøvrig, døde disse ideene ut. Men var Hoff noen ‘østerriker’ ?
Hvis man dømmer etter hans doktoravhandling, må man si at han har utelatt det som er selve kjernen i det ‘østerrikske’ argument mot so­sialismen; entreprenørrollen. Dette elemen­tet i økonomien, som ikke er knyttet til noen spesielle personer men omfatter alle enkel­tindividers økonomiske tilpassing, prøving og feiling, er selve drivkraften i det som er den økonomiske prosess i et fritt marked.
Fordi grunnstammen i den økonomiske pro­sess er individer, individer som hver enkelt, på sitt plan i en kontinuerlig prosess, vurde­rer, forventer, tilpasser seg eller handler ut fra sine individuelle motiver, fordi altså markedsprosessen i sin natur er individuali­stisk, kan den ikke erstattes av statsplanleg­ging og styring. Nettopp dette kjernepunktet i den ‘øster­rikske’ teori, som Hayeks kunnskapsteori og Mises’ entreprenørteori er bidrag til å be­lyse, er så godt som tiet ihjel i Hoffs av­handling. Det er grunn til å anta at dette skyldes at Hoff ikke delte ‘østerrikernes’ syn på dette punktet, og at han derfor ikke var noen ‘ekte østerriker’.

 

‘Østerriksk’ teori de senere år

Utover de bidrag som kom gjennom Far­mand, var der frem til midten av 70-årene ingen akademisk debatt i Norge basert på ‘østerriksk’ teori. I slutten av 70-årene ble det blant en gruppe studenter ved Norges Handelshøyskole, ledet av Lars Peder Nordbakken, satt i gang studier og disku­sjoner omkring ‘østerriksk’ teori, særlig med utgangspunkt i Ludwig von Mises’ og Friedrich von Hayeks arbeider.
Dette ledet frem til etableringen av tidsskriftet Ideer om Frihet i 1980.

Idag er det en håndfull studenter som gjør sine hovedoppgaver i økonomi eller tilslut­tende fag med utgangspunkt i ‘østerrikske’ ideer, og en stadig større gruppe mennesker har fattet interesse for ideene. Kanskje kan dette bli begynnelsen til et nytt ‘østerriksk’ miljø i Norge ?

Hans Christian Garmann Johnsen er  professor ved Universitet i Agder og professor II ved NTNU. Han har utdannelse som siviløkonom fra NHH, statsviter (cand.polit.) fra Universitetet i Bergen og en dr. grad (PhD) fra Handelshøjskolen i København (CBS) innen organisasjonssosiologi.

 

Referanser

1) Bergh, T. og Hanisch, T J. Vitenskap og Poli­tikk, Oslo: Aschehoug, 1984, s. 94.
2) Bergh, T. og Hanisch, T J. Vitenskap og Poli­tikk, Oslo: Aschehoug, 1984, s. 182.
3) Jæger, 0. «Den moderne Statsøkonomis grunnleggelse ved Adam Smith.» Statsøkono­misk Tidsskrift, 1901.
4) Jæger, 0. «Eugen von Bøhm?Bawerk og hans videnskapelige betydning.» Statsøkonomisk Tidsskrift, 1901.
5) Jæger, 0. «Verdi og Fordelingslæren hos Ad­am Srnith.» Statsøkonomisk Tidsskrift, 1914.
6) Wieser, F von. Social Economics, New York: Augustus M Kelley Publishers, 1967, s 433. Før­ste publiserte tittel: Theorie der Gesellschaftlic­hen Wirtschaft, 1914.
7) Jæger, 0. Finanslære, Oslo: Aschehoug, 1930, s 282.
8) Jæger, 0. «Carl Menger.» Statsøkonomisk Tidsskrift, 1922.
9) Hoff, T J B. Økonomisk Kalkulasjon i Sociali­stiske Samfund, Oslo: Aschehoug 1938.
10) Vogt, J. «Dogmenes Sammenbrudd innenfor den Socialøkonomiske Videnskap.» Gjengitt i Vogt,J. Skrifter i Utvalg, Oslo: Aschehoug, 1937, s 72.
11) Keilhau, W. Anmeldelse i Statsøkonomisk Tidsskrift, 1937, s 246.
12) Frisch, R. «Nyorientering av den økonomiske teori.» Statsøkonomisk Tidsskrift, 1932, s 2.
13) Bergh, T. og Hanisch, T J. Vitenskap og Poli­tikk, s 170.
14) Vitenskap og Politikk, s 222.
15) Frisch, R. «Circulation Planning.» Journal of the Econometric Society,» 1934, s 259.
16) Gjengitt i Hoff, T J B. Tanker og Ideer, Oslo: Aschehoug, 1975.

 

Om Hans Christian Garmann Johnsen

Hans Christian Garmann Johnsen er professor ved Universitet i Agder, professor II ved NTNU og seniorforsker ved UiA. Send ham e-post.
Dette innlegget ble publisert i Artikkel. Bokmerk permalenken.

Legg igjen en kommentar